Jeg startet med et hvitt rom og jeg kom til et hvitt rom. Det var tomt, kaldt og jeg kjente ensomheten og redselen spre seg fra roten i hjertet å videre gjennom alle mulige årer i kroppen. Jeg hadde nettopp våknet og godtok faktumet at dette er det jeg hadde ønsket meg hele livet. Jeg var ferdig med skolen. Fri. Jeg var faktisk endelig fri. Regnet slo som små kuler og jeg lukket opp vinduet. Jeg trakk til meg luften med et stort gisp, den var kald, våt og lukten av regn spredde seg inn i rommet. Kunne jeg skimte noen høstblader på bakken? Kroppen ble plutselig varm. Lykkerusen spredde seg til tærne og jeg smilte forsiktig for meg selv. Jeg har et forhold til høsten. Det er meg og han, alene om verden. Selv om den alltid gjør meg en smule vondt, er det også på denne tiden jeg bearbeider meg selv. Som jeg liker å se på det.. Høstbladene er dine valg, feil og smerte det siste året. De faller, råtner og gir slipp. Lar et hvitt, mykt laken spre seg over for å deretter begrave det hele. Så når våren kommer får du en ny sjanse, knoppene skal nå bli til blomster og du kan starte på nytt. -For man snubler i livet. Vi bare glemmer at vi gjør det alle mann. Vi driter oss ut, sitter med en forferdelig klump i magen og er så flaue av oss selv og vår egen dumskap at vi nesten driter på oss. Så hva utgjør forskjellen? Jo, at vi er mennesker.
Vi glemmer faen at vi er mennesker. For det er menneskelig å feile.
Så det hvite rommet ble til en seng, jeg måtte ha et sted å sove. Jeg skulle nå forme det hvite rommet til Anniken. For hvordan går det egentlig med Anniken? Jeg liker fortsatt å skille disse to personene, Anniken og Annijor. Rommet ble deretter fylt med et nattbord, litt ferdig leste bøker og et tomt klesstativ. I mellom tiden tok jeg ting med ro. Jeg lot meg selv flyte inn i omgivelsene igjen. Etter 2 uker var rommet fylt med t-lys, noen papirposer og tomme kaffekopper. Jeg begynte å forstå, jeg begynte å se og jeg begynte å tenke. For innredningen var ikke som den alltid har vært. Jeg var bevisst på hvordan jeg ville ha det, og nølte ikke i det jeg sto på gulvet og plasserte noe ved sidna meg med føttene mer plantet på jorden enn noengang. Panikken begynte å slippe tak og en annen side av meg begynte å slå inn. En side jeg ikke har kjent på lenge, den har på en måte kommet og gått. Latt meg kjenne på følelsen av å være meg selv, men ikke nok til å la den slippe seg igjennom. For akkurat nå ligger jeg i det hvite rommet å ser rundt meg, og det er fint. Finere enn mange andre sine rom.. Å det har en sjel, en levende, kreativ og selvsikker sjel. For er det ikke sånn at man må ha kaos i sjelen sin for å føde en stjerne? Jeg har nå forstått de enkle triksene som gjør at jeg har en bedre hverdag, en rolig sjel og et behagelig sinn. For jeg må dessverre si at det å slutte på skolen er det som gjorde det hele komplett. Jeg har begynt å føle meg pen. Jeg har begynt å gå i høye heler i hverdagen, noe jeg syntes var fryktelig ubehagelig og flaut før. Jeg har begynt å kle meg akkurat som jeg vil. Jeg har begynt å pushe meg selv. Jeg har begynt å slappe av. Jeg har begynt å stå opp tidlig. Jeg har begynt å elske bloggen igjen.

Uten å selv forstå det har jeg gjort enkle step i hverdagen min som gjør at jeg begynner å like det hele. Bare det å hele tiden føle seg ren, sminke seg litt ekstra kun for å føle den samme følelsen hele dagen, fikse håret og ta på seg noe jeg selv ville tenkt var helt insane flott i det jeg hadde sett de på gaten. Jeg har begynt å fjerne sminken før jeg legger meg. Fikse neglene mine, til og med neglelakk på tåneglene. Jeg har begynt å tørke støv når jeg ser det. Jeg har forstått at de små tingene er de som utgjør det store. For før orket jeg ikke alt dette. Jeg hadde alltid på meg joggebukse, var udusjet, usminket og sliten. Jeg følte meg ekkel. Jeg følte meg alltid ekkel. Jeg rødmet i det mennesker så på meg og ville bare sove. Det å stå opp klokka 07.00 hver eneste dag fordi noen bestemte det for meg sugde ut sjelen min. Å når sjelen ble sugd ut lot jeg andre fortsette å dra den lenger. Er det ikke rart? For jeg har til og med begynt å bruke hatt! Ikke bare på bilder, og hvis det er sånn at jeg er fryktelig unormal vet jeg at noen føler på den. Hatt er ikke bare bare..
♥
Alt dette har jeg fått med meg at har skjedd. Sakte men sikkert. Likevel la jeg ordentlig merke til dette på bursdagen min i Fredrikstad. Flere av venninene mine var samlet i et rom, som ikke kjente hverandre. For jeg har nesten ikke venniner som kjenner de andre venninene mine, er ikke det rart? Haha. Så etter et par glass for mye begynte jeg å granske dette rommet fullt av mennesker, mine venner som ikke selv forstår at jeg har valgt de, og de har valgt meg. For i rommet jeg satt i, satt også alle mine personligheter. Å det er dette som var så innmari interessant for meg å se. Den knappe hånden av mennesker som virkelig betyr noe for meg, kjenner meg på totalt forskjellige måter. For de fleste tenker at de kjenner meg, de bare klarer ikke å forstå meg. Alle barndomsvennine mine eksisterer ikke lenger, jeg kjenner de ikke. Alle venninene jeg hadde på skolen er forduften, men vi ses innimelom. I stede har jeg funnet en liten gjeng spesielle mennesker som betyr verden for meg. Å det er nettopp der det kommer inn. Det mamma sa når jeg var liten.. For det er bedre å ha 1 god venn, enn 20 dårlige. Hvor mange venner du har sier ikke noe om deg som person, aldri glem det på veien.
Så sitter du på skolen, om det så er ungdomsskolen, videregående eller kanskje det siste året ditt.. Ikke vær redd. For jeg vet akkurat hvordan dere har det. Tro meg, man har lyst til å legge seg ned å slikke bakken. Men vit at de håpene dere har om hvordan ting skal bli når alt er slutt, finnes. De finnes faktisk. Å vet du hva? Hadde ikke de siste årene vært så satans vanskelig å komme seg igjennom, hadde du heller ikke satt pris på den følelsen jeg har akkurat nå. Man kan ikke forstå lykke, før man har opplevd sorg. Så gled deg, slapp av og forstå at det ordner seg. For jeg, lille jeg – lover at det ordner seg.
-A9