
Noen gang tenkt over hvor vanskelig det er å eksistere? Så klart du har. Togstasjoner kan gi meg ekstensiell angst. Hvordan alle menneskene venter og flytter på seg som små brikker. De er ikke godt spredd ut, men de er ikke nære nok heller. Det er som vinglende brikker, og hvis en kommer for nær vil en annen flytte på seg. Instinktivt. Det er mange ting å bekymre seg for på en togstasjon. Muligens en bombe over, muligens en bombe under. For å ikke snakke om at det skal komme en gærning å dytte deg foran toget. Som om noen bare måtte. For jeg vet du har tenkt tanken når du ser en sykle forbi i høy fart, og du er passasjer i en bil. Det hadde vært litt gøy å strukket ut hånden? Veltet personen? Hva hvis noen ikke klarer å kontrollere den tanken. Hva hvis noen fungerer på impuls. Jeg holder meg langt bak, alltid. Jeg passer på at ingen er verken bak eller foran meg. Jeg irriterer meg over alle som ikke smiler, jævla forbanna zombier alle mann. Men jeg smiler ikke selv. Smiler jeg selv kommer jeg til å se ut som en psykopat. Noe jeg til og med er redd for at jeg er noen ganger. Det er ikke så mye som er menneskelig lenger. Jeg skriver til deg her på et lite tastatur, trygt inne på toget. Men når jeg skal ut igjen er det masse mennesker, en buss å rekke, en vei å gå hjem. Hvor mange ganger jeg ser på deg å tenker hvilken skjebne du har foran deg. Hva er din oppgave? Tenk at du har ditt helt eget liv som er like viktig for deg som mitt er for meg. Du er den som betyr mest i hele verden, for deg selv. Maskiner, piping, TV støv og ovner. Vaskemaskiner, apper, scrolling, skjermer for bøker og maskiner for mennesker. Jeg liker det ikke. Jeg vet at jeg ikke liker det. Jeg vet at yoga og meditasjon er de få tingene som knytter meg litt til meg selv, knytter meg til pusten, knytter meg til bakken, selvom jeg bor i 3 etasje. Jeg vet det høres teit ut, jeg vet det høres så forbanna teit ut. Du er en av de ja. Nei. Nei jeg er ikke det. Jeg bare får ikke puste. Å lurer på hvordan alle andre får puste uten yoga på YouTube og meditasjon på en app. En urgammel lærdom påført i html koder og lys. Jeg gjør ingenting med det. Jeg pakker ikke sekken for å ta en tur ut. Jeg setter meg ikke i bilen for å kjøre langt vekk for å høre fuglekvitter. Jeg er usikker på om jeg vet hvordan alle de forskjellige trærne seg ut lenger. Forskjell på bjørk og ask. Forskjell på gran og edelgran. Forskjell på mørkegrønt og lysegrønt. Hvit og brun mose. Hvilke bær jeg kan spise og ikke. Men jeg kan se grønnfargen på emergancy exit skiltet over meg, og jeg kan se den skitne grønnfargen av slitne velur seter på toget. Jeg forsvinner inn i tid. Alt går så fort. Jeg kan være flere steder på en dag, men likevel rekke å komme hjem. «Dørene lukkes» «dørene åpnes», det er ikke lenger en stemme, bare et par tastetrykk. Personen over meg er nødt til å få nakkeproblemer. Han sitter fanget i mobilen sin, slik som meg. Lurer på hva du gjør, lurer på hva du ser på. Hva som opptar tiden din. Om du husker hva du tittet på i morgen tidlig når du står opp, eller kanskje i det du går ut av toget. Kroppen min mangler noe. Den mangler tilhørighet, ikke fra mennesker. Mennesker er for mange ting i dag. Mennesker har blitt så mange båser at jeg ikke lenger vet hvem bås jeg skal putte meg selv i. Lurer på hva en 15 åring tenker. Lurer på om en 15 åring finner seg selv. For jeg husker stasjonære pc-er, hjemmetelefon og null mobil. Jeg lurer på hvordan det er å se på Barne-TV på en iPad. Ikke bare klokken 18, men døgnet rundt. Jeg lurer på hvordan det er å se mammaen sin tekste 128 ganger om dagen. At mammaen din ser ned i en skjerm, hører hva du sier og svarer deg når hun ser opp. Jeg lurer på hvordan det er å bli oppvokst slik. Det ligger en brukt snus på gulvet forresten. Jeg har 16% og har akkurat oppdaget at det er et kamera i venstre hjørne. Et lite øye. Et lite kontrolleringspunkt. Ser du meg? Lurer du på hva jeg skriver? Er det noen der? Hei, hallo, hvem er du? Er det bra for kroppen å bevege seg i slik fart? Jeg mener, bena mine tillater jo ikke det. Ah, der er det enda et kamera. 2 på 2 meter vil jeg si. Hei til deg også, jeg nikker, smiler, ser ned igjen. Venter fortsatt på mitt stopp. Selvom rygg og nakke verker. Høye skuldre og oppsatt hår. Et annet tog kjører forbi, jeg kan love at jeg ikke så en eneste som hadde ansiktet opp, jo der. Jeg så en. Hun tittet ut slik som meg. Det er ikke rart man mister bakkekontakt. Jeg får en trang til å spørre personen over meg om hvordan colaen hans smaker. Du vet den nye, som faktisk har lemon i seg. Slik at du slipper å få en sitronbåt i colaen din på restaurant. Haha, å herregud. Men jeg kan ikke. Da virker det som om jeg sjekker han opp. Om ikke han tror det, tror noen rundt det. Herregud jeg hadde virket helt rar. Du kan være alle, men du vil være deg. For mange inntrykk, for mange verdener, for mange klesvalg, for mange Apper, for mange venner, for mange kjendiser. For mye mennesker kan ta livet av deg, men for lite kan gjøre det samme. Jeg tror jeg konkluderer med det. Så gikk jeg av toget, og inn i mengden.
litt redd.