jeg er ikke noe glad i deg, og jeg vet ikke hvor lenge jeg har levd med deg heller. Jeg vet ikke helt hvordan jeg fant ut at du eksisterte, men det gjorde kanskje livet en smule lettere. Å endelig få et svar. At styggen på ryggen kan reduseres, og at jeg kanskje ikke er gal likevel. Jeg vet ikke om jeg har fortalt dere det før, eller.. Jeg har jo ikke det. Det er ganske nylig. Oppdagelsen hvertfall. PMS. Et ord jeg har hørt bli slengt rundt om kvinner som egentlig bare er sure. Mest av menn. Jeg har tenkt på ordet PMS som noe jeg ikke kan kjenne meg igjen i, helt til jeg en dag googlet det. Det var visst ikke bare om sinna kvinner, men om tårer, og frustrasjon. Som en manisk depresjon med alle dens farger. Et lite spekter med raseri, tårer, hysteri, vonde tanker og en angstklump i halsen. Jeg har alltid vært godt kjent med kroppen min, og vet at uken før mensen er helt grusom. At den kan gå utover alle rundt meg, og spesielt i et forhold. Jeg blir melankolsk, nede og angsten er som en stor byll mellom brystet som ikke vil rikke seg. Jeg kan begynne å fortelle meg om alle de dumme tingene jeg føler jeg har gjort i livet mitt, og kjenner litt på det at jeg har mye lyst til å gråte – men at jeg ikke får det til. Jeg dro til legen min. Fastlegen. Fortalte at jeg hadde lest om PMS, at det er vanskelig. At jeg ikke forstår hvordan jeg skal leve sånn store deler av livet mitt. Å ha det sånn. Han fortalte meg om lykkepiller. Antidepressiva. Jeg satte meg på bakbena med engang. Jeg klarte å komme meg igjennom de tøffeste årene i livet mitt uten. Ikke faen om jeg skal ha noe lykkepille. Han fortsatte å prate. Søkte seg opp på pcen og leste om en forskning om plasebo. Han fortalte at antidepressiva ofte kan fungere slik. Som en plasebo, og at effekten ofte er liten. Men på PMS? På PMS fortalte de om en virkning. En virkning som slår inn konstant, og vil holde det slik gjennom perioden. Jeg lyttet litt mer.

Jeg gikk ut med en resept, og trodde aldri at jeg skulle dra å plukke den opp. Jeg tror jeg ble solgt da han fortalte at dette trengte jeg ikke gå på hele tiden, bare den ene uka før mensen. Kun det. Som en ekstra vitamin ved siden av vannglasset, og så kunne jeg slutte igjen i det jeg fikk mensen. Da ville det være over. Fordi, jeg har aldri hatt et problem når jeg først har mensen, det er vel heller en lettelse å se at noe rødt har kommet ut av meg, og at jeg forstår at «åja. det er derfor jeg har vært så rar». Det er den uken nå, og i går tok jeg den første pillen med et stort glass vann, alltid med litt dårlig samvittighet. Jeg liker ikke å putte ting i kroppen som ikke skal være der. Men det skal jo ikke den følelsen heller.

9 Responses to PMS, Å LEVE MED DEG

  1. Jeg har ikke en vane å kommentere, men nå måtte jeg.. Takk, takk for at du skriver om det her!!! Dette er noe jeg kjenner meg sååå igjen i, helt siden jeg selv var 18-20 år da jeg merket det første gang at jeg ble helt svart i humøret og så sint 1-2 uke før mensen og nå er jeg 32.. Men jeg har aldri hatt mot til å gå til legen med det. Håper du kan dele om det hjelper med «pillene». Du skriver så fint, om alt.

  2. Heihei! PMS er noe dritt, det kan jeg si meg helt enig i. Sliter med det samme selv og er ikke noe kjekt. Men en ting må jeg si… Føler dette kanskje kan bli vinklet litt feil, og resultere i at utallige lesere av bloggen din kommer til å springe på legen for å få resept på lykkepiller. Som du selv sier så er menstrasjon like mye som angst en veldig naturlig ting, og som sagt denne smerten man føler ekstra på før mensen er også naturlig. Jag skjønner at du velger lykkepiller som en utvei, og det er din blogg så det at du deler det er din sak. Men i mine øyne sier du at legen og det norske samfunn skriver ut lykkepiller så lett til dagens ungdom. Dette er noe jeg personlig selv kanskje ikke hadde valgt å melde på min egen blogg. Ingenting negativt mot deg, men selv fikk jeg lyst til å stikke på legen – så ville egentlig bare legge igjen en liten kommentaee på det <3

  3. Jeg gikk også på antidepressiva på grunn av pms, sleit med det i 3 år men nå, dette året føler jeg endelig at jeg har knekt koden. I pms- perioden er jeg mere kreativ, og inne i meg selv. Noe som i grunn har blitt litt, godt? Jeg elsker de 2 første ukene, og hatet de to forrige, ble deprimert av tanken på at to uker skulle være ødelagt og la alltid planer ut i fra hvordan syklussen min lå an. Kunsten er å finne en balanse i alt.

  4. Jeg vet så ALT for godt hva du snakker om! Dessverre
    For min del ble ekstrem PMS (eller pmdd som det heter på engelsk) trigget av at jeg fikk mitt første barn. Jeg hadde aldri slitt med noe psykisk før, men ble plutselig kastet ut i voldsomme humørendringer med angst og depresjon som jeg brukte 2,5 år på å forstå sammenhengen av.. det et en veldig rar følelse å gå fra å være normal i noen uker, til å plutselig bli et mentalt vrak.. det var ihvertfall sånn jeg følte det

    Jeg begynte for 6 mnd siden på antidepressiver og angrer ikke. For meg funker det best å ta det hver dag, men de har fjernet den totale håpløsheten før mensen.. jeg merker det fortsatt, spesielt at jeg får litt angst, men det er så lite og så ubetydelig at jeg gjerne lever med det. De grusomme depressive episodene er helt borte heldigvis, og for meg var de verst.
    Jeg har «blitt meg selv igjen» etter at jeg begynte på de pillene, selv om jeg vet hvor skummelt det er. Det tok lang tid fra jeg fikk de skrevet ut til jeg turte å ta de..

    Men det kan hjelpe deg utrolig mye! Håper du merket bedring ❤️ dette er ikke noe kjekt å slite med

  5. Hei.
    Vil anbefale å høre på Ingefær podcast sin episode med Silje Mariela. Ho er styrketrener men har spesialisert seg på hormoner og hadde så mange fine og interessante ting å fortelle om oss kvinner og korleis vi må leve med hormonene våre. Vil absolutt anbefale den episoden <3

  6. Hei! Ser denne tråden er noen år gammel. Men lurer på om pillene hjalp deg? Kjenner meg godt igjen og gikk endelig til legen i dag og fikk foreskrevet lykkepiller jeg skal ta i pms-perioden. Spent på virkning og evt bivirkninger!

    • Det gjorde det en veldig god stund, men så følte jeg dessverre ingen effekt lenger..

Leave a reply