
Jeg leste disse kommentarene i dag og jeg følte for å svare. Svare for dere som lurer på om jeg er en negativ, sliten og en svak person. «Men ikke glem at det fineste som er, og det man burde strebe etter er å spre glede» Dette gjorde jeg i mange år, for dere som leste bloggen min for mange år siden før mine «mørke år» var det slik. Jeg latet som verden var laget av tyggis og rosa skyer. Det tok en gang nesten livet av meg. Jeg har alltid bekymret meg for mine mest livsglade venninner, hvorfor? Fordi det må være slitsomt å bære et skall av glede 24/7. De mest morsomme og glade personene jeg kjenner er de jeg vet sliter mest innenfor de 4 husets vegger når de snakker åpent. De har en helt annen beskyttelses mur enn det jeg har. Bloggen min? Bloggen min er min dagbok, og jeg lovte meg selv at den skulle være så ærlig og ren som overhode mulig. En blogg ble skapt slik, for at mennesker skulle få lov å skrive en offentlig dagbok. Det virker som om noen har glemt det på veien. For meg er det så viktig å kunne utrykke meg med ord, det er det «eneste» jeg er god til. Jeg kan ikke tegne, male og synge. Jeg er ikke så flink i fag, og heller ikke i håndtverk. Men jeg kan skrive. Å det rare er at jeg tror jeg sprer litt glede. Jeg tror jeg kan spre glede ved tanken på at jeg kan fortelle deg hvordan en regnværsdag ser ut, og at det ikke bare er du som ser den. Jeg var en mer utadvent person før og jeg kunne snakke med alle jeg så i et rom. Slik er det ikke nå. Jeg klarte ikke mer, det var mer slitsomt enn noe annet jeg noengang har gjort. Psyken min knakk, og jeg måtte klare å være den jeg er. I stedet for noe jeg ikke er. Jeg har mye følelser, og regnet påvirker meg med mer glede en sol. Det får meg til å leve mer, på en helt annen måte. Jeg er ikke depressiv og heller ikke svak. Jeg ser på meg selv som et menneske som kan klare alt. Jeg ser på meg som et menneske som kan si at er det en som kommer til å klare seg her i livet, så er det meg. For jeg vet hvordan en storm ser ut, og jeg overlevde en.
Jeg klarte det ingen trodde jeg skulle klare, og det vil alltid være min største bragd her i livet.
♥
For jeg er morsom. Jeg er glad. Jeg er sprudlende, men jeg vil alltid være bestemoren i gruppa. Den som kan mye om mye. Den som gir råd, eller den som kan være litt sliten. Mine venninner setter pris på meg akkurat som jeg er, og de forteller meg det ofte. De forteller meg ofte at de sitter med foreldrene sine og sier at jeg har lært de mye i livet. At det var meningen at de skulle møte meg. Det er ting som betyr mye for meg. Edru i store folkemengder er jeg den mest ukomfortable, og jeg hater å si det. For da vet dere det når dere ser meg, men hvorfor ikke? Har man sosial angst selv, begynner man å se alle rundt seg som har det også. Jeg er ikke lenger blind for de usikre menneskene, jeg tiltrekker meg dem. Å de har de mest fantastiske historiene å fortelle, for alle mennesker kan ta seg en fest eller to. Men tiden rundt en flaske vin gir meg mer enn noe annet. Jeg er helt normal. Jeg er ikke en spesiell skapning, og har ikke et annet hode enn noen andre. Men vi er likevel forskjellige, og det skal vi takke alle guder for. Jeg har bare valgt å dele livet mitt på en annen måte, fordi jeg selv følte meg alene. For det er virkelig sånn Lana Del Rey sier det, at vår lyst for kjærlighet, er det som holder oss i live. Uansett hvilken måte man ser på det hele.
Er det ikke bare sånn at vi alle er vakre mennesker, med vakre problemer?