
· STILLHETEN MIN ·
Jeg har vært så stille. Så stille at hjernen min selv ikke vet hva den gjør om dagen. 1 time, 50 sekunder, 2 dager, hva skal jeg si til dere? Jeg har ventet i et halvt år på sesong 2 av Sweatshop. Langt i underbevissheten min har det ligget å ulmet i et halvt år. Alt jeg trodde jeg skulle føle, kampen jeg skulle ta og alle ord jeg skulle få frem er ikke annet enn et stort rabalder på et lerret jeg ikke kan forklare. Jeg er redd jeg kommer til å skuffe dere. For jeg er så tom. Jeg er så innmari tom. Den siste uken har ikke vært annet enn tårer, følelsesmessig kaos og et liv som har gått i røre. Dere reagerer. Nelly? Hvorfor går du med klær fra Nelly? Mote, hvorfor i alle dager bryr du deg om mote nå? Passion? Drit i det Anniken, du er dobbeltmoralsk. Jeg leste en kommentar i går.. Tydeligvis er til og med øyenvippene mine uetisk produsert. Vel, skal jeg fortelle dere noe?
Dere er nødt til å legge fra dere tanken om at det å sy klær må stoppes. For dere må forstå en gang for alle at dette handler ikke om klærne. I 2016 må noen jobbe med å kaste søppel, noen jobber med å bygge hus og andre jobber med å sy klær. Sånn kommer det til å være resten av mitt liv, og kanskje ditt også. Maskiner kan ikke ta over jobben med å sy klær, sengesett eller bikinier. Problem stillingen er ikke at en blogger fra Norge fortsatt har en lidenskap for klær og mote. Problemstillingen er at disse arbeiderne ikke kan leve av jobben sin. At arbeiderne ikke får en levelønn, vann på jobb eller en vifte i taket. Det handler om korttids kontrakter og umenneskelige forhold. Det handler om at vi ikke har noe annet valg i 2016 enn å handle klær som er uetisk laget. For de etiske koster skjorta, og har et minimalt utvalg. Det handler om at plagget du kjøpte i går kunne kostet 10 kroner mer, og det menneske som lagde plagget ditt hadde fått en doblet lønn. Det handler om å legge press på kleskjedene som går i latterlige overskudd hvert eneste år, mens de gir blanke f i menneskene som gjorde de rike. Jeg som forbruker skal ikke måtte stilles til ansvar for hva en kleskjede gjør mot arbeiderne sine. Jeg som forbruker skulle forventet at jeg ikke gjør noen rike, fordi andre er fattige. 10 kroner, og vi hadde ikke engang merket forskjell i det vi bestemte oss for å kjøpe den nye kjolen vår på H&M. Dere aner ikke hvor mange runder jeg har gått med meg selv de siste dagene. Hvor mye jeg har lyst til å legge alt dette bak meg. La H&M få viljen sin om total stillhet. Vel, ber vi om så mye? Ber vi om så ufattelige mye at de i stede er nødt til å skyve alt under bordet enn å ta ansvar? Hvorfor kverulere, hvorfor fortelle at vi lyver? Hvor får dere samvittigheten deres fra? Hvem er det som har oppdratt dere til å bli så ignorante, kalde og harde mennesker?

Jeg kommer til å fortsette å inspirere dere med vakre klær, outfits og mote. Jeg kommer ikke til å gi opp min passion til stil og kreativitet. For det er ikke det det handler om. De fleste kleskjeder i denne verdenen vi lever i driver med et forbanna uetisk spill, det er ikke bare H&M. For et par år tilbake gikk jeg nettopp på de som mitt eneste valg. Jeg var nødt til å få noen sinte. Jeg var nødt til å gå på en, og ikke alle. For hadde jeg den gangen sagt at dette gjør «alle», ja da hadde kampen vært tapt før den startet. Jeg kan ikke fatte å begripe at ikke H&M kan stå opp som et godt forbilde, endre en forferdelig tekstil industri, for å så uten at de selv vet, legge press på de andre store. Det starter alltid med en. Det starter alltid med EN. Selvfølgelig gjør de mye bra, alle gjør det. Men det er ikke nok. Det er ikke nok å lage en kampanje om at alle skal få lov å komme til H&M å levere et gammelt plagg sånn at vi kan lage nye. Dere dreit dere ut. I gjengjeld ga dere alle 10% rabatt på et nytt plagg. Åh gud, jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg tror som menneske at det er nå jeg må ta et valg. Jeg må velge å la musklene vike for den store tunge stenen jeg nå har dyttet oppover en bakke i flere år. La den rulle over meg, knuse meg for å så reise meg igjen å gå opp bakken uten. Eller jeg kan fortsette å pushe, jeg kan fortsette å bruke de små musklene jeg har til å dytte den til tops.
Noe som vil bli det tyngste så langt.

· HVA KAN VI GJØRE? ·
Det er det store spørsmålet vi alle lurer på. Til og med hele produksjonsteamet av Sweatshop sliter med å svare på akkurat dette. Det handler ikke om å boikotte, slutte med sin passion for klær, eller sparke noen. Jeg har alene tatt valget om å slutte å handle på H&M. Rett og slett fordi jeg ikke klarer å se, ta på eller føle. Jeg kjøper mye brukte klær på Fretex, men jeg handler fortsatt klær. Men ikke i samme mengder som jeg gjorde før. Jeg har blitt flink til å forstå at jeg ikke trenger så mye mer enn jeg allerede har. For jeg har fortsatt troen på sosiale medier. Den gaven vi alle har med få trykk på en knapp, dele og spre. Eksplodere en boble av raseri, sinne og medfølelse. Jeg vil aldri igjen i mitt liv måtte få høre at en jente får et egg i posten hver eneste dag for å få nok til å spise, fordi hun sydde t-skjorten jeg kjøpte på H&M. Aldri igjen. Vær så snill. Jeg skulle ønske at det å sende penger til Kambodsja ville hjelpe, men som veldig mye annet her i livet, vil de pengene ta slutt. Vi trenger en forandring, og nå skal jeg prøve med dette.. Så jeg utfordrer du som leser dette i dag. Jeg utfordrer deg til å gå inn på denne siden HER, og skrive «Når skal arbeiderne deres få en lønn å leve av?». En enkel setning, fra et enkelt menneske og jeg skal gjøre det samme selv akkurat nå. Jeg har fortsatt troen på mennesker.
«Jeg har fortsatt troen på at håp er det største som fins, og jeg er ikke den personen som skal knuse det håpet» – Sweatshop sesong 2
