I går fikk jeg en kommentar om jeg kunne begynne å skrive om meningene mine igjen. Merker dere så godt at hodet mitt er stappfullt om dagen? Igjen sitter jeg her.. Jeg aner ikke hva jeg skal skrive. For å være helt ærlig er jeg dødsredd for at jeg ikke lenger klarer å ordlegge tankene mine. Jeg er så latterlig flink til å holde på ting over lang tid, deretter sprekker, hardt og rått. Tårekanalene åpner seg og lager et hav rundt meg. Jeg lærer aldri. Jeg lærer aldri å bare si ting som de er, istede for å ruge på en sprekkende bombe. Depresjoner, jeg kjenner til det ordet godt. Depresjoner er ikke en dårlig dag, eller en dårlig uke. Depresjoner er mørket og depresjoner er sort. Ingen annen farge klarer å strekke til. For jeg vet hvordan det er å se sort.. Jeg vet hvordan det er å ville dø. Jeg vet hvordan det er å føle seg 300 kilo tung, når du skal opp av sengen. Jeg vet hvordan det er å bli utslitt av et par ord og jeg vet hvordan det er å gråte seg selv i søvn. Depresjoner er å ikke kunne se glede i den minste ting. Depresjoner er å ikke klare å spise, fordi tankene gjør det hele kvalmt. Depresjoner er å føle at du er en levende død, du bare puster. Thats it. Jeg husker godt den dagen jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått flybiletter til Kambodsja, jeg smilte ikke. For det å ha depresjoner betyr ikke at du ikke setter pris på ting, tvert imot. Hodet ditt klarer bare ikke glede seg over ting, for du ser heller ingen mening med det. Sorgen og ulykken blir det eneste du klamrer deg fast i. Jeg kan ærlig si at jeg ble avhenging av følelsen å ha det vondt. Jeg likte det, det var trygt og godt. Ingen og da mener jeg ingen kunne gjøre det verre. Jeg hadde nådd bunn.

Men når du først klarer å reise deg litt? Da blir man stille og jeg tror det er det som har skjedd i det siste. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal ordlegge meg. For det er lenge siden jeg virkelig kjent på følelsen av å ha det helt ok. Jeg tror nesten jeg sitter å venter på en bombe, uansett hvor unødvendig det høres ut. Hver eneste bit av kroppen min er redd for å falle tilbake. Etter en kraftig depresjon er det lett. jeg merker det godt. En person fortalte meg engang at depresjon er som en tung ryggsekk du ikke ser. Å når du begynner å se lyset igjen, blir synet på ryggsekken dårligere. Men den er der, og den forsvinner ikke med det første. Den har klistret seg fast i ryggen din, og noenganger er den tyngre enn andre dager. Noenganger er den så tung at det ikke er mulig å reise seg opp av sengen. Andre dager er den bare hard å ha med seg rundt. Noen dager føler du at den ikke er der i det hele tatt, og det er de dagene du også sliter deg helt ut. Du drar energien så langt, du blir så glad. Det er hva som skjedde dagen før New York. Før jeg visste ordet av det? Lå jeg på legevakten igjen, med ledninger over hele kroppen. Etter et fuckings år, lå jeg der igjen. Faen som jeg var skuffet. Jeg gråt ikke av smerte, for sannheten var at brystet mitt knøt seg så hardt sammen at jeg trodde jeg fikk et hjerteinfarkt. Jeg kan ikke beskrive smerten. Men det var ikke dette jeg gråt over på en slitt seng. Nei, jeg gråt over skuffelsen. Jeg kunne ikke tro det. Jeg klarte ikke fatte og begripe at jeg lå der igjen -Likevel dro jeg til New York, og jeg ødela mye for meg selv. Det er kanskje grunnen til at jeg ikke blogget så mye heller. Jeg visste ikke selv hvor hodet mitt var, og det gikk utover min aller beste vennine. For kvelden før jeg skulle hjem sprakk det for meg. jeg ble helt hysterisk, kjeftet og skrek til Kaja mens jeg omtrent druknet i mine egne tårer. Der sprakk bomben. Der sprakk en god del følelser som skulle kommet ut litt etter litt. For det som er enda mer trist enn å være lei seg, er at det går utover de som står seg nærmest. Man liker å tro at de som er deprimert ikke ser det. Men det gjør vi. Vi ser det så godt at også det blir enda en grunn til å være lei seg. Jeg har dårlig samvittighet enda.

Så, hva skal man si? Etter snart 2 år, noe som er helt surrealistisk å si, har jeg fått nok. Etter en 2 timers samtale med min egen mamma på Gardemoen brøt hun en trøblete samtale med «Anniken nå skjerper du deg!!! Den dagen jeg ligger på dødsleiet er det den setningen som blir min siste Anniken!!!«. Jeg ble stille. For før denne setningen kranglet vi. For første gang dreit jeg rett og slett i alle som satt rundt, for jeg var forbanna. Hvordan kan hun uttale seg om noe hun ikke vet noe om? Sannheten er at mamma vet godt hva hun prater om. Hun har selv brukt flere tiår av livet sitt på å ha det vondt – og av god grunn.

Depresjoner er aldri noe man finner en kur på. Å selv om flere av mine dype sår er leget, så er arrene der. De må bæres med verdighet og smerte. Jeg er flink til å rive opp i de innimellom, bare for å føle på smerten. Men faen heller, hva er vitsen? Jeg kommer aldri til å bli yngre enn det jeg er i dag. Hvor crazy er ikke det å tenke på? Jeg er 18 år gammel og har brukt snart 2 år av livet mitt på å grave min egen grav. For det som er rart, er at jeg ikke lenger har noen grunn til å ha det vondt. Å hvordan man skal få sitt eget hode til å forstå noe sånt er ikke verdens letteste ting. Det sitter dypt, så ufattelig dypt. For det verste du kan si til en person som er deprimert er «Tenk på alle barna i Afrika, du er heldig, skjønner du ikke det?» Jeg kan ikke forklare med ord hvor mange ganger jeg har fått denne setningen slengt i ansiktet. Men hva hjelper det? Hadde jeg gitt halve lønnen min til disse barna, eller blit lege i felten, ja da er det helt ok å si dette til mennesker. Jeg sier ikke at vi ikke skal sette pris på det vi allerede har, for det skal vi. Men for å komme opp og frem i livet, skal man da ta til takke med at andre har det verre enn deg? Jeg kommer aldri til å forstå smerten til et barn i Afrika, fordi jeg har det ikke sånn.

Så hva gjør man for å komme seg ut av sirkelen?
1. Jeg tror alt handler om å godta. Godta at dette fins det ingen mirakel kur på. Dette er ikke som å føle seg feit, beklager, men det er noe man kan fikse ved å sette seg på en treningssykkel og spise sunt. Det er hardt, men vil gi resultater. Men det å fikse opp i sitt eget univers av sort? Det handler om å godta at det hele tar tid. Det vil ta lang lang lang tid. Har du kommet det til det punktet?
Da har du kommet deg på en god vei, tro meg.
2. Slutt å hjelp alle andre med sine problemer. Kynisk å si, men du kan ikke hjelpe andre med mindre du selv er frisk. Jeg har lenge brukt utrolig mye energi på å hjelpe alle andre rundt meg, noe som har gjort meg selv bare vondt verre. De har kommet med tanker som gjør at jeg selv faller tilbake på samme bane, selvom jeg ikke sier det.
3. Finn tid til deg selv. Shave leggene, smør deg inn i bodylotion, ta deg et glass sjokolade melk, lakker neglene dine og gre igjennom det våte håret. Sett på en film og bare kos deg. Føl deg ren, det hjelper iallefall meg. Når man er nede er det lett å tenke at ingenting er vits. Jeg deler iallefall ikke seng med noen, og for
meg den gang var det grunn nok i seg selv å ikke ta vare på meg selv. Jeg orket rett og slett ikke. Dette er noe jeg fortsatt jobber med.
4. Slutt å dra på fyllekuler hver eneste helg. Dette er noe jeg gjorde så altfor mye. Jeg kjeftet på foreldrene mine for å så prøve å forklare at dette er den eneste morroa jeg har i livet. Jeg må ut å lufte vingene mine. Haha, tro meg. Jeg innbilte meg dette lenge. Sannheten er at dette gjør alt verre. Kveldene blir ikke supre, fordi du henger ikke med. Samtidig som søndagen ikke bare er vond fordi du er fyllesyk, men også fordi du er utmattet med anger. Det går ann å ha en fin kveld med venniner uten å dra på storfylla.

5. Beveg deg. Dette er kanskje mitt tøffeste punkt. Jeg nektet på dette også, noe så veldig. For det å ha noe fysisk aktivitet i livet mitt gjorde meg bare sint. Hvordan kan noen tro at en utmattet psykisk jente skal bli bedre av å løpe på en mølle? Jeg bukker i støvet for denne også. For greia er at du skal gjøre deg selv utslitt. Du skal bli så sliten at når du kommer hjem kan du legge deg til å sove uten å ligge oppe til 04.00 på natten. Et par dager i uken klarer jeg å dra den tunge kroppen ned på EVO for å gå og små jogge på mølla i en times tid. Deretter drar jeg hjem. Dette er rett og slett tungt å få til, men jeg må. Jeg må bli bedre, og det er motivasjon nok i seg selv. Man må ta tak.
6. Få nok søvn. Her er ikke jeg den mest troverdige, for dette er kanskje mitt største problem om dagen. Jeg håper virkelig ikke du som leser dette sliter med søvnparalyse. For da kunne jeg grått på dine vegne. Jeg vet ikke om noe verre enn dette, og vet ikke engang hvordan jeg skal forklare det uten å høres gal ut. For når jeg våkner om natten kommer det bokstavelig talt mennesker ut av veggene, de ligger oppa meg og noen tar til og med tak og drar meg til enden av sengen. Alt er over i det jeg våkner i et badekar av svette og tårer i øyenkroken. Etter alt for mye lesing på nett har jeg insett at jeg er en av de få personene som har fått dette å slite med. Mamma hadde det hun også, men ikke like kraftig. Så kanskje det ligger noe der, godt er det iallefall ikke. Men jeg tror igjen det er noe jeg må godta, jeg vet jeg «surrer» når det skjer og det er det som gjør at jeg ikke minster fatningen, uansett hvor rart og utenomjordisk jeg synes det hele er. Poenget er – får du ikke sove? Stå OPP! Hjernen din er nødt til å forstå at sengen betyr søvn. Det er ikke noe point i å ligge å vri seg i flere timer for å prøve å tvinge seg selv i å sove. Ikke legg deg før du er ordentlig trøtt. Jeg har døgnet så mange ganger for å få tilbake søvnmønsteret mitt, gjør du dette? Ikke stress over det, bare gjør alt du kan for at du ikke sovner igjen på dagtid. Etterhvert vil det bli et mønster og du legger deg tidligere og tidligere. Tenn lys, skift sengetøy oftere og legg deg nydusjet. Gjør små enkle grep som får deg til å glede deg til å sove.
7. Er kjærlighettsorg noe som er en del av depresjonen? Si til venninene dine at du ikke vil høre mer. Ikke et ord. Ikke la de fortelle deg hvor han er, hva han gjør eller hvem han er med. Slutt å stalke instagrammen hans, uansett hvor fristende det er å dumpe inn når du ser et bilde noen andre har lagt ut. Få det ut av livet ditt uansett hvor vondt det er. Dette er noe som tok meg altfor lang tid, og kjærlighetssorgen er fortsatt et sårt tema. Men det handler igjen om å ta seg sammen. Ta noen snarveier og unngå det hele. Jeg LOVER at du med tid vil føle deg bedre. Men som sagt, første steg er virkelig å fortelle både familie og venner at du IKKE vil vite noe. Eksen kan fort bli et lett samtale emne, men så lenge de som er glad i deg vet at du ikke vil høre om noe som helst, så gjør de heller ikke det.
8. Hiv fra deg venniner som ikke fortjener tiden din. Hiv ut de som kun syter, klager og omtrent nesten skulle trodd at ville deg mer vondt. Få de vekk. Slutt å lev på andres premisser. Slutt å gjør alt i din makt for at andre skal være fornøyde. Herregud så slitsomt? Har du ikke nok med deg selv du også? De ekte venninene dine vil stå ved din side til den dagen du dør, uansett feil eller «alene» tid. Tro meg. Jeg vet hvordan det er å ha 20 venniner som betyr alt for deg, og da mener jeg alt. Å en dag, står det 2 stykker igjen. Jeg unner ingen den smerten. Så ta vare på de som tar vare på deg, og drit langt faen i de andre. De forsvinner en dag uansett.

9. Fortell familie og venner hvordan du har det. Fortell de at du har det vondt, trenger å være alene, eller med noen. Det å holde på ting gjør deg så fordømt ulykkelig. Jeg har alltid hatt litt vansker med å fortelle mamma og pappa hvordan jeg egentlig har det, selvom jeg ikke har noe grunn til det. Jeg har bare aldri vært den personen som har fortalt alt til foreldrene mine. Men det hjelper det også. Man må virkelig få det ut, og så fort de forstår hva som foregår så kan jeg love deg ting blir bedre. Man forventer alltid det verste, selvom utfallet mest sannsynlig ikke blir slik.
10. Psykolog. Dette var noe jeg nektet på i årevis. Å da mener jeg nektet. Jeg kunne ikke forstå at noen mente jeg trengte en psykolog. Men det er noe av det som hjalp meg på veien. Ja, jeg har hatt mange tilbakefall. Men en psykolog setter ting i perspektiv, og du forstår kanskje mer hvorfor du er lei deg. Hva som virkelig er grunnen til at ting er tungt. Jeg anbefaler ikke helsesøster på skolen, så det er sagt. Skal du først prate med noen? Skaff deg en psykolog. De vet hva de holder på med og du føler ikke at du snakker med moren til vennina de. Jeg har aldri fortstått meg på hvorfor alle anbefaler å gå til helsesøster for å snakke, kanskje fordi det er gratis.. Men er du syk så er du syk. Det handler om å prioritere om du faktisk vil ha hjelp, eller kjøpe deg en veske.
11. Husk at du skal dø. Dette er kanskje den viktigste. For hvorfor avslutte livet sitt før det er meningen at det skal? Dagen imorgen kommer uansett. Livet går videre til de rundt deg, faktisk så går hele verden videre. Ingenting stopper om du dør. Tenk på det. Livet stopper kanskje for deg, men det eneste du gjør er å gå glipp av det. Tenk heller på hvor sterk og selvstendig du en dag blir. Med all den lærdommen man får etter en skikkelig psykisk smell i livet? Haha, du kan bli hva du vil. Jeg kan fortsatt ikke komme på en skuespiller, sanger eller designer som ikke har begynt på bunn. Hatt en jævelig oppvekst eller blitt mobbet. Det er rart hvordan det er, men det er faktisk en statestikk på at de menneskene som har hatt det ordentlig tøft er de som virkelig får til noe senere i livet. Kanskje fordi de trenger å kompansere med smerten og vise alle at «Jeg klarte det, å som faen, jeg KLARTE DET» Jeg tror akkurat det der er en indre drivkraft. Det ser kanskje ikke sånn ut nå, men tro meg. Måten du snakker på, måten du tenker og måten du bærer deg selv etter et par tøffe tak imponerer andre. Du er så heldig du, at du har fått utdelt en rørende, vond og hjerteskjærende historie bare du vet om. Du er et av de aaaaaltfor mange menneskene som faktisk har fått utdelt en virkelig historie. Den er du så heldig å ha fått.

Jeg jobber med disse punktene vær eneste dag. Innimellom feiler jeg, og andre dager ikke. Noen dager er gråere enn andre, men jeg er på rett vei. En dag kommer sekken på ryggen min til å være så lett som en fjær, at det eneste jeg trenger å gjøre er å rive den av meg. Den dagen, den dagen skal jeg løpe. Jeg skal løpe så fort jeg bare kan mens tårer av glede renner nedover ansiktet mitt. Den dagen skal jeg se opp, og passe på at den lille fuglen i bur har begynt å fly. Raskere og ykkeligere enn noengang.
Alt handler om å ta seg sammen.
-A9