Jeg lo av venniner som sa det, jeg lo av familie som sa det og jeg lo av meg selv som i det hele tatt tenkte tanken. «En dag våknet jeg og fikk nok, jeg var frisk» Den setningen fascinerte meg mer enn alt annet. Jeg husker jeg så på den personen som frisk fra start en, haha hvordan kan man si noe sånt om man virkelig har hatt det vondt? Sannheten nå, som flere andre er at det er en grunn for at det går igjen i menneskers samtaler og tekster. For jeg vet ikke hvordan alt bare snudde, det bare gjorde det. Det bare gikk over. Det bare slapp ordentlig tak, eller, iallefall mer tak enn noengang. Jeg svimler og snubler litt i min egen atmosfære om dagen. En uvant og vinglete følelse som er god. Jeg har kommet så langt at jeg nesten har lyst til å klappe meg selv på skulderen. Så tenker jeg på dere. Alle dere som har skrevet gråtkvalte kommentarer om at dere forstår og til dere som gir så støttende ord at man ikke skulle trodd det hele var menneskelig. Jeg bukker i støvet for dere. Dere som støtter en vilt fremmed person dere føler dere kjenner. Vel, jeg føler jeg kjenner dere også. 

T-skjorte: Gina Tricot / Skjørt: HER / Sko: Bianco / Clutch: Topshop / Solbriller: HER

-A9

Jeg kan ikke beskrive følelsen av å sette seg på en hest. Håret som flyter sammen med en lett bris fra havet, lyden av hover på småvåt asfalt, lukten av stall og friheten i luften. Jeg smilte. Jeg smilte så mye at jeg hadde vondt i munnvikene mine. Jeg har ikke vært på ryggen til en hest på lang lang tid. Dette som var hele livet mitt før, har jeg bare langt under puta med «jeg har ikke tid», jo jeg har det. Slutt å tull med ditt eget hode Anniken. For dette her var så fantastisk at jeg ikke har ord. Lykkelighetsfølelsen bruset igjennom kroppen min idet jeg satte meg opp. Hele kroppet kriblet av glede, og jeg klarte ikke stoppe å smile. Haha, jeg var såå innmari glad.

Det er faktisk Mina sin ide! Hun har fått seg jobb som ridelærer et par ganger i uken og mente at vi kunne ta oss en ridetur når vi ville. Jeg hang meg selvfølgelig på da jeg hørte ordet hest streife gjennom luften. Så jeg fikk en islandshest med navnt Ketil! Haha, herregud så søt.

Jeg har ledd så godt av dette bilde her. Før i tiden var det å se bra ut på hesteryggen en viktig faktor for meg. Jeg hadde matchende klær og utstyr til hesten min, og når jeg ser dette ler jeg så det gjør vondt i magen. Hahaha, jeg ser ut som en liten 10 åring som skal ut på tur for første gang. Hahah, stooor kontrast fra forrige innlegg.

Det var rett og slett helt fantastisk. Så må jeg få lov å takke alle dere som har overrøst meg med fantaaaastiske kommentarer i det siste. Jeg har sittet å lest igjennom alt dere har skrevet og er helt målløs. Jeg blir helt seriøst satt ut av alt dere skriver. Dere er virkelig helt fantastiske, og bare det at dere klarer å skrive noe sånt til et annet menneske gjør meg ordentlig rørt. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å ta nok tak i meg selv til å klare det selv. Så vet dere hva? ALL respekt til dere. Jeg er forferdelig stolt.

-A9

Dette har jeg gledet meg til å fortelle dere så utrolig lenge! Hele lørdagen og søndagen var jeg på photoshoot fra 10 til 22 på kvelden. Om jeg er sliten? Oh hell yes. Men så fantastisk gøy! Så hva var hele opplegget? Joo, nå skal dere høre! Om ikke veeeldig lenge kommer det en ny butikk med navnet «POP UP STORE BY OLAV» i Oslo. Jeg er da en av to jenter som fronter denne kampanjen! Så det er veldig gøy! Så er det sikkert veldig mange av dere som tenker «hvordan kan hun stå for noe sånt etter Kambodsja«, haha jeg tenker på alt. Men det som er det flotte med dette er at jeg faktisk kan, og det med god samvittighet. Disse klærne kommer nemlig i en slags limited edition, og de har bare 2-20 stk av hvert plagg. Litt forskjellig. Hvorfor det er sånn er nemlig fordi alt er sydd av designeren eller familien selv! Dette er ikke store fabrikker med klær. Så jeg synes det hele egentlig er veldig flott! Samtidig som dere får et plagg omtrent ingen har, har også klærne blitt laget med god samvittighet. Så dette er ikke noe jeg bare kan stå for, jeg VIL stå for det. Jeg har allerede forelsket meg i flere av plaggene og har lyst på mye selv! Dette er prosjektet til Olav Aleksander, og dere kan lese bloggen og reisen hans for å gjøre dette HER. Alle bildene er tatt av Marion Hansen! 



Så fikk jeg tilslutt på siste shoot lov å ha 24 karat gull i ansiktet! Haha, var utrolig spesielt og dødskult! Var ikke den enkleste jobben å få på i og med at du ikke kunne puste på det uten at det bare ble 1 trillion småflak! Men de fikk det til, og det ble BRA! Gleder meg uuuutrolig mye til å få se hvordan bildene blir!

-A9

I går fikk jeg en kommentar om jeg kunne begynne å skrive om meningene mine igjen. Merker dere så godt at hodet mitt er stappfullt om dagen? Igjen sitter jeg her.. Jeg aner ikke hva jeg skal skrive. For å være helt ærlig er jeg dødsredd for at jeg ikke lenger klarer å ordlegge tankene mine. Jeg er så latterlig flink til å holde på ting over lang tid, deretter sprekker, hardt og rått. Tårekanalene åpner seg og lager et hav rundt meg. Jeg lærer aldri. Jeg lærer aldri å bare si ting som de er, istede for å ruge på en sprekkende bombe. Depresjoner, jeg kjenner til det ordet godt. Depresjoner er ikke en dårlig dag, eller en dårlig uke. Depresjoner er mørket og depresjoner er sort. Ingen annen farge klarer å strekke til. For jeg vet hvordan det er å se sort.. Jeg vet hvordan det er å ville dø. Jeg vet hvordan det er å føle seg 300 kilo tung, når du skal opp av sengen. Jeg vet hvordan det er å bli utslitt av et par ord og jeg vet hvordan det er å gråte seg selv i søvn. Depresjoner er å ikke kunne se glede i den minste ting. Depresjoner er å ikke klare å spise, fordi tankene gjør det hele kvalmt. Depresjoner er å føle at du er en levende død, du bare puster. Thats it. Jeg husker godt den dagen jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått flybiletter til Kambodsja, jeg smilte ikke. For det å ha depresjoner betyr ikke at du ikke setter pris på ting, tvert imot. Hodet ditt klarer bare ikke glede seg over ting, for du ser heller ingen mening med det. Sorgen og ulykken blir det eneste du klamrer deg fast i. Jeg kan ærlig si at jeg ble avhenging av følelsen å ha det vondt. Jeg likte det, det var trygt og godt. Ingen og da mener jeg ingen kunne gjøre det verre. Jeg hadde nådd bunn.

Men når du først klarer å reise deg litt? Da blir man stille og jeg tror det er det som har skjedd i det siste. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal ordlegge meg. For det er lenge siden jeg virkelig kjent på følelsen av å ha det helt ok. Jeg tror nesten jeg sitter å venter på en bombe, uansett hvor unødvendig det høres ut. Hver eneste bit av kroppen min er redd for å falle tilbake. Etter en kraftig depresjon er det lett. jeg merker det godt.  En person fortalte meg engang at depresjon er som en tung ryggsekk du ikke ser. Å når du begynner å se lyset igjen, blir synet på ryggsekken dårligere. Men den er der, og den forsvinner ikke med det første. Den har klistret seg fast i ryggen din, og noenganger er den tyngre enn andre dager. Noenganger er den så tung at det ikke er mulig å reise seg opp av sengen. Andre dager er den bare hard å ha med seg rundt. Noen dager føler du at den ikke er der i det hele tatt, og det er de dagene du også sliter deg helt ut. Du drar energien så langt, du blir så glad. Det er hva som skjedde dagen før New York. Før jeg visste ordet av det? Lå jeg på legevakten igjen, med ledninger over hele kroppen. Etter et fuckings år, lå jeg der igjen. Faen som jeg var skuffet. Jeg gråt ikke av smerte, for sannheten var at brystet mitt knøt seg så hardt sammen at jeg trodde jeg fikk et hjerteinfarkt. Jeg kan ikke beskrive smerten. Men det var ikke dette jeg gråt over på en slitt seng. Nei, jeg gråt over skuffelsen. Jeg kunne ikke tro det. Jeg klarte ikke fatte og begripe at jeg lå der igjen -Likevel dro jeg til New York, og jeg ødela mye for meg selv. Det er kanskje grunnen til at jeg ikke blogget så mye heller. Jeg visste ikke selv hvor hodet mitt var, og det gikk utover min aller beste vennine. For kvelden før jeg skulle hjem sprakk det for meg. jeg ble helt hysterisk, kjeftet og skrek til Kaja mens jeg omtrent druknet i mine egne tårer. Der sprakk bomben. Der sprakk en god del følelser som skulle kommet ut litt etter litt. For det som er enda mer trist enn å være lei seg, er at det går utover de som står seg nærmest. Man liker å tro at de som er deprimert ikke ser det. Men det gjør vi. Vi ser det så godt at også det blir enda en grunn til å være lei seg. Jeg har dårlig samvittighet enda.

Så, hva skal man si? Etter snart 2 år, noe som er helt surrealistisk å si, har jeg fått nok. Etter en 2 timers samtale med min egen mamma på Gardemoen brøt hun en trøblete samtale med «Anniken nå skjerper du deg!!! Den dagen jeg ligger på dødsleiet er det den setningen som blir min siste Anniken!!!«. Jeg ble stille. For før denne setningen  kranglet vi. For første gang dreit jeg rett og slett i alle som satt rundt, for jeg var forbanna. Hvordan kan hun uttale seg om noe hun ikke vet noe om? Sannheten er at mamma vet godt hva hun prater om. Hun har selv brukt flere tiår av livet sitt på å ha det vondt – og av god grunn. 

Depresjoner er aldri noe man finner en kur på. Å selv om flere av mine dype sår er leget, så er arrene der. De må bæres med verdighet og smerte. Jeg er flink til å rive opp i de innimellom, bare for å føle på smerten. Men faen heller, hva er vitsen? Jeg kommer aldri til å bli yngre enn det jeg er i dag. Hvor crazy er ikke det å tenke på? Jeg er 18 år gammel og har brukt snart 2 år av livet mitt på å grave min egen grav. For det som er rart, er at jeg ikke lenger har noen grunn til å ha det vondt. Å hvordan man skal få sitt eget hode til å forstå noe sånt er ikke verdens letteste ting. Det sitter dypt, så ufattelig dypt. For det verste du kan si til en person som er deprimert er «Tenk på alle barna i Afrika, du er heldig, skjønner du ikke det?» Jeg kan ikke forklare med ord hvor mange ganger jeg har fått denne setningen slengt i ansiktet. Men hva hjelper det? Hadde jeg gitt halve lønnen min til disse barna, eller blit lege i felten, ja da er det helt ok å si dette til mennesker. Jeg sier ikke at vi ikke skal sette pris på det vi allerede har, for det skal vi. Men for å komme opp og frem i livet, skal man da ta til takke med at andre har det verre enn deg? Jeg kommer aldri til å forstå smerten til et barn i Afrika, fordi jeg har det ikke sånn.

Så hva gjør man for å komme seg ut av sirkelen?

1. Jeg tror alt handler om å godta. Godta at dette fins det ingen mirakel kur på. Dette er ikke som å føle seg feit, beklager, men det er noe man kan fikse ved å sette seg på en treningssykkel og spise sunt. Det er hardt, men vil gi resultater. Men det å fikse opp i sitt eget univers av sort? Det handler om å godta at det hele tar tid. Det vil ta lang lang lang tid. Har du kommet det til det punktet?
Da har du kommet deg på en god vei, tro meg.

2. Slutt å hjelp alle andre med sine problemer. Kynisk å si, men du kan ikke hjelpe andre med mindre du selv er frisk. Jeg har lenge brukt utrolig mye energi på å hjelpe alle andre rundt meg, noe som har gjort meg selv bare vondt verre. De har kommet med tanker som gjør at jeg selv faller tilbake på samme bane, selvom jeg ikke sier det. 

3. Finn tid til deg selv. Shave leggene, smør deg inn i bodylotion, ta deg et glass sjokolade melk, lakker neglene dine og gre igjennom det våte håret. Sett på en film og bare kos deg. Føl deg ren, det hjelper iallefall meg. Når man er nede er det lett å tenke at ingenting er vits. Jeg deler iallefall ikke seng med noen, og for
meg den gang var det grunn nok i seg selv å ikke ta vare på meg selv. Jeg orket rett og slett ikke. Dette er noe jeg fortsatt jobber med.

4. Slutt å dra på fyllekuler hver eneste helg. Dette er noe jeg gjorde så altfor mye. Jeg kjeftet på foreldrene mine for å så prøve å forklare at dette er den eneste morroa jeg har i livet. Jeg må ut å lufte vingene mine. Haha, tro meg. Jeg innbilte meg dette lenge. Sannheten er at dette gjør alt verre. Kveldene blir ikke supre, fordi du henger ikke med. Samtidig som søndagen ikke bare er vond fordi du er fyllesyk, men også fordi du er utmattet med anger. Det går ann å ha en fin kveld med venniner uten å dra på storfylla.

5. Beveg deg. Dette er kanskje mitt tøffeste punkt. Jeg nektet på dette også, noe så veldig. For det å ha noe fysisk aktivitet i livet mitt gjorde meg bare sint. Hvordan kan noen tro at en utmattet psykisk jente skal bli bedre av å løpe på en mølle? Jeg bukker i støvet for denne også. For greia er at du skal gjøre deg selv utslitt. Du skal bli så sliten at når du kommer hjem kan du legge deg til å sove uten å ligge oppe til 04.00 på natten. Et par dager i uken klarer jeg å dra den tunge kroppen ned på EVO for å gå og små jogge på mølla i en times tid. Deretter drar jeg hjem. Dette er rett og slett tungt å få til, men jeg må. Jeg må bli bedre, og det er motivasjon nok i seg selv. Man må ta tak.

6. Få nok søvn. Her er ikke jeg den mest troverdige, for dette er kanskje mitt største problem om dagen. Jeg håper virkelig ikke du som leser dette sliter med søvnparalyse. For da kunne jeg grått på dine vegne. Jeg vet ikke om noe verre enn dette, og vet ikke engang hvordan jeg skal forklare det uten å høres gal ut. For når jeg våkner om natten kommer det bokstavelig talt mennesker ut av veggene, de ligger oppa meg og noen tar til og med tak og drar meg til enden av sengen. Alt er over i det jeg våkner i et badekar av svette og tårer i øyenkroken. Etter alt for mye lesing på nett har jeg insett at jeg er en av de få personene som har fått dette å slite med. Mamma hadde det hun også, men ikke like kraftig. Så kanskje det ligger noe der, godt er det iallefall ikke. Men jeg tror igjen det er noe jeg må godta, jeg vet jeg «surrer» når det skjer og det er det som gjør at jeg ikke minster fatningen, uansett hvor rart og utenomjordisk jeg synes det hele er. Poenget er – får du ikke sove? Stå OPP! Hjernen din er nødt til å forstå at sengen betyr søvn. Det er ikke noe point i å ligge å vri seg i flere timer for å prøve å tvinge seg selv i å sove. Ikke legg deg før du er ordentlig trøtt. Jeg har døgnet så mange ganger for å få tilbake søvnmønsteret mitt, gjør du dette? Ikke stress over det, bare gjør alt du kan for at du ikke sovner igjen på dagtid. Etterhvert vil det bli et mønster og du legger deg tidligere og tidligere. Tenn lys, skift sengetøy oftere og legg deg nydusjet. Gjør små enkle grep som får deg til å glede deg til å sove.

7. Er kjærlighettsorg noe som er en del av depresjonen? Si til venninene dine at du ikke vil høre mer. Ikke et ord. Ikke la de fortelle deg hvor han er, hva han gjør eller hvem han er med. Slutt å stalke instagrammen hans, uansett hvor fristende det er å dumpe inn når du ser et bilde noen andre har lagt ut. Få det ut av livet ditt uansett hvor vondt det er. Dette er noe som tok meg altfor lang tid, og kjærlighetssorgen er fortsatt et sårt tema. Men det handler igjen om å ta seg sammen. Ta noen snarveier og unngå det hele. Jeg LOVER at du med tid vil føle deg bedre. Men som sagt, første steg er virkelig å fortelle både familie og venner at du IKKE vil vite noe. Eksen kan fort bli et lett samtale emne, men så lenge de som er glad i deg vet at du ikke vil høre om noe som helst, så gjør de heller ikke det.

8. Hiv fra deg venniner som ikke fortjener tiden din. Hiv ut de som kun syter, klager og omtrent nesten skulle trodd at ville deg mer vondt. Få de vekk. Slutt å lev på andres premisser. Slutt å gjør alt i din makt for at andre skal være fornøyde. Herregud så slitsomt? Har du ikke nok med deg selv du også? De ekte venninene dine vil stå ved din side til den dagen du dør, uansett feil eller «alene» tid. Tro meg. Jeg vet hvordan det er å ha 20 venniner som betyr alt for deg, og da mener jeg alt. Å en dag, står det 2 stykker igjen. Jeg unner ingen den smerten. Så ta vare på de som tar vare på deg, og drit langt faen i de andre. De forsvinner en dag uansett.


9. Fortell familie og venner hvordan du har det. Fortell de at du har det vondt, trenger å være alene, eller med noen. Det å holde på ting gjør deg så fordømt ulykkelig. Jeg har alltid hatt litt vansker med å fortelle mamma og pappa hvordan jeg egentlig har det, selvom jeg ikke har noe grunn til det. Jeg har bare aldri vært den personen som har fortalt alt til foreldrene mine. Men det hjelper det også. Man må virkelig få det ut, og så fort de forstår hva som foregår så kan jeg love deg ting blir bedre. Man forventer alltid det verste, selvom utfallet mest sannsynlig ikke blir slik.

10. Psykolog. Dette var noe jeg nektet på i årevis. Å da mener jeg nektet. Jeg kunne ikke forstå at noen mente jeg trengte en psykolog. Men det er noe av det som hjalp meg på veien. Ja, jeg har hatt mange tilbakefall. Men en psykolog setter ting i perspektiv, og du forstår kanskje mer hvorfor du er lei deg. Hva som virkelig er grunnen til at ting er tungt. Jeg anbefaler ikke helsesøster på skolen, så det er sagt. Skal du først prate med noen? Skaff deg en psykolog. De vet hva de holder på med og du føler ikke at du snakker med moren til vennina de. Jeg har aldri fortstått meg på hvorfor alle anbefaler å gå til helsesøster for å snakke, kanskje fordi det er gratis.. Men er du syk så er du syk. Det handler om å prioritere om du faktisk vil ha hjelp, eller kjøpe deg en veske.

11. Husk at du skal dø. Dette er kanskje den viktigste. For hvorfor avslutte livet sitt før det er meningen at det skal? Dagen imorgen kommer uansett. Livet går videre til de rundt deg, faktisk så går hele verden videre. Ingenting stopper om du dør. Tenk på det. Livet stopper kanskje for deg, men det eneste du gjør er å gå glipp av det. Tenk heller på hvor sterk og selvstendig du en dag blir. Med all den lærdommen man får etter en skikkelig psykisk smell i livet? Haha, du kan bli hva du vil. Jeg kan fortsatt ikke komme på en skuespiller, sanger eller designer som ikke har begynt på bunn. Hatt en jævelig oppvekst eller blitt mobbet. Det er rart hvordan det er, men det er faktisk en statestikk på at de menneskene som har hatt det ordentlig tøft er de som virkelig får til noe senere i livet. Kanskje fordi de trenger å kompansere med smerten og vise alle at «Jeg klarte det, å som faen, jeg KLARTE DET»  Jeg tror akkurat det der er en indre drivkraft. Det ser kanskje ikke sånn ut nå, men tro meg. Måten du snakker på, måten du tenker og måten du bærer deg selv etter et par tøffe tak imponerer andre. Du er så heldig du, at du har fått utdelt en rørende, vond og hjerteskjærende historie bare du vet om. Du er et av de aaaaaltfor mange menneskene som faktisk har fått utdelt en virkelig historie. Den er du så heldig å ha fått.

Jeg jobber med disse punktene vær eneste dag. Innimellom feiler jeg, og andre dager ikke. Noen dager er gråere enn andre, men jeg er på rett vei. En dag kommer sekken på ryggen min til å være så lett som en fjær, at det eneste jeg trenger å gjøre er å rive den av meg. Den dagen, den dagen skal jeg løpe. Jeg skal løpe så fort jeg bare kan mens tårer av glede renner nedover ansiktet mitt. Den dagen skal jeg se opp, og passe på at den lille fuglen i bur har begynt å fly. Raskere og ykkeligere enn noengang.

Alt handler om å ta seg sammen.

-A9

Ååå plutselig var jeg i Oslo igjen. Haha, om dagen er jeg nesten mer hjemme hjemme. Denne gangen er for en litt mer spennende grunn enn å bare komme hjem en tur! I hele dag og imorgen skal jeg på photoshoots fra 10 på morningen. Hva som er prosjektet skal jeg fortelle litt senere, men jeg tror det hele blir superbra! I går var jeg på fredagspils som de så fint kaller det hos United Bloggers på Aker brygge! Var kjempe koselig å se alle sammen igjen! Like godt for sjelen hver eneste gang. Ååå nå er det så tidlig på morningen for denne lille kroppen at jeg ikke er helt sikker på om jeg i det hele tatt har klart å skrive riktig i alle disse setningene. Eller om de i det hele tatt henger sammen. Haha, i dag må dere leve med en trøtt Anniken, for tid til å lese over har jeg ikke! Vi snakkes!

Hao er som alltid like glad i alkohol! Lærer aldri og stopper aldri! 

Noen som tilfeldigvis tok snikbilder av meg og Jan! Haha omtales som det gamle ekteparet, følernnnnn


Tusen takk for en super kveld!

-A9

Ææ, nå er jeg akkurat ferdig med å spille inn spørsmålsrunden. Hahah, jeg må le. Har ikke vært såå ukomfertabel på lenge. Jeg brukte akkurat 28 minutter på å i det hele tatt begynne å prate. Satt å stirret, vrei meg og lo i en ukomfertabel tone. Følte kameraet plutselig ble en klein stirrende person. Helt jævelig var det med andre ord. Uansett er det deilig å være ferdig. Har jo utsatt meg for dette tullet selv, og dere får nå snart svar på nesten alle spørsmålene deres! 

Jeg har delt ting inn i kategorier for å gjøre det litt enklere. Så jeg slipper ut videoen så fort jeg er ferdig med klipping og opplastning på youtube! Be nice with me!

-A9

Jeg tenkte jeg skulle tipse om noe veeldig smart! Et av yndlingspudderne mine knuste for et par uker siden.. Alle kan sikkert relatere seg til at det er noe dritt. Plutselig er det sminke og pudderbiter over hele badet eller i sminkepungen. Derfor tenkte jeg å prøve ut et lite triks jeg egentlig har visst om veldig lenge. Men som alt annet går det tregt før jeg faktisk tar tak i noe. Haha, forferdelig uvane, men jeg er så ufattelig slapp når det gjelder å fikse ting. Mineral fusion sine solpuddere er ikke akkurat et pudder du får på Kiwi eller Cubus, derfor måtte det fikses!

Dere trenger kun antibac (noe dere kjøper på apoteket), en skje og en plastikkpose. Thats it!

1. Så det første jeg gjør er å knuse pudderet enda mer. Jeg bruker da enden på skjeen for å hakke det som er igjen i små biter. Det er ikke vanskelige tingen når pudder smuldrer seg opp ganske så lett! Pass på at du hele tiden gjør dette over plastikken sånn at du ikke griser!

2. Deretter tar jeg litt antibac rett på pudderet. Det er ikke akkurat noe oppskrift på hvor mye du burde ta, men bare føl deg frem!
Jeg klemte ut en liten «dæsj» og det holdt i massevis! 

3. Deretter bretter du plastikkposen din over pudderet. Klem til med flaten på skjeen din! Grunnen til at jeg bruker en pose over er fordi det er så glatt at pudderet ikke fester seg. Bruker du skjeen rett på vil du bare få et ordentlig stort gris utover det hele.
Antibacen fester seg til skjeen, så bruk plastikk! 

4. Så sim sala bim! God som ny! Her er fortsatt pudderet litt «vått», men nå ser det helt fint ut igjen!
La det tørke i ca 5 min før du putter det tilbake i sminkepungen!

Rop ut om dette er noe dere vil ha mere av!  

-A9

Okei, skole aka Anniken og Martine, er ingen god ting. Eller kanskje den beste for vår del. Nå som jeg har hjemmeskole har jeg to dager på skolen, og uten det susehue her hadde jeg ikke klart meg i det hele tatt. Haha, er ikke en av oss på skolen ringer vi hverandre bokstavelig talt NED til den andre svarer. Like sure på hverandre hver eneste gang og skriker som regel «HVOR ER DU?!» Så idag er vi her begge to, og det er flere som prøver å få meg til å blogge litt mer om hverdagen min. Såå, dette her er så hverdagen min som det kan få blitt, haha. Her får dere det ekslusive livet på Akademiet videregående skole i et nøtteskall. Sola skinner, magen romler og stolen er like vond å sitte på som alltid. Velkommen til min spennende hverdag!

Jeg har forresten skrevet et veldig personlig innlegg igjen.. Er ikke helt sikker på når jeg skal slippe det ut på bloggen, tror jeg manner meg opp.

-A9

I helgen var jeg i Oslo der jeg var med å hjelpe til på bryllupsmessen! Vi var en del bloggere/instagrammere som var med på å dele ut goodiebags og biletter. Tror faktisk jeg drakk rundt 7 kaffe på et par timer, og jeg vedder 100 kroner på at kroppen min ristet på slutten av dagen. Uansett var det veldig hyggelig og jeg ble kjent med et par fantastisk morsomme jenter jeg lenge har visst hvem er. Haha, for en gjeng. Det er rart det der, hvordan man tenker og tror at en person oppfører seg. Så i det du møter de får du atter engang et smell i fleisen om at man ikke skal dømme personer før man har møtt de. Man vet det egentlig, men jeg tror alle er flinke til å sette seg bilder i hode om hvordan en person er. Så på søndagen fikk jeg tatt en tur hjem å slappet av. Tror jeg våknet rundt halv 4 på dagen etter at Silje hadde kommet å besøkt meg. Hadde visst sovnet igjen før hun hadde gått. Meg og søvn, meg og søvn.

På bryllupsmessen var det masse fine kjoler, dekorasjoner og musikk. Camilla Phil var konfransier og det var godt med mennesker! Morsomt å se damene som har dratt med seg mennene sine på bryllupsmesse, kan ikke tro at de var så utrolig gira, men med var de! 
Så måtte vi såklart prøve ut standen med kamera. Haha, jeg aaaaner ikke hvem disse karene på bildene er. Men de hoppet med på et par bilder. Dere følger sikkert Helene og Helene på Instagram fra før, hvis ikke, må dere følge @hellylife og @misscolacherry! Om de er like pene i virkeligheten? Oh, yes! 

-A9