Jeg blogger ikke pga penger, på grunn av oppmerksomheten eller publisiteten. Jeg blogger fordi dette er meg. Jeg trenger det, og har av en eller annen grunn forstått at dette er mitt liv. Jeg trenger å fortelle om det ekte, det vonde og det gode. Jeg var i en periode i livet der jeg kjøpte meg Canada Goose jakke, forsto at det ikke var populært lenger og ville ha en Parajumper. Senere ville jeg ha en Louie Vuitton speedy og en Juicy dress. Jeg ville kun handle merkeklær og ville ha det som alle andre hadde. Men hva søren er kult med det? Jeg har forandret meg mye siden jeg startet å blogge igjen. Jeg har opplevd mye i livet, mye mer enn hva som noengang kommer til å bli skrevet på denne bloggen. Det sparer jeg til en bok jeg ikke er tøff nok til å skrive. For samfunnet faller om dagen. Vi stirrer på tven og hører om alle de tusen menneskene som i dag døde i en ulykke. Men det angår ikke oss, jeg har det fint jeg, så lenge jeg får sitte i sofaen min med popcornbollen ved siden av. Det eneste jeg kan tenke meg som er sosialt lenger er russetiden. Men hva er vi da? Drita fulle, kaster opp og gråter over telefonen vi mistet i folkemengden. Hva skjer? Hva gudene skjer? Plutselig står vi der på russetreffet alle mann og har nok med å «snappe» alle som spyr. Vi tror på media, vi tror på aviser, vi tror på lærere, vi tror på foreldre, men vi tror ikke på livet. Vi blir oppslukt av idealet «perfekt» og higer etter det. Selv føler jeg meg mest komfortabel i olabukse og hettegenser på fest. Da er jeg meg selv. Likevel misunner jeg jentene som går i kjole og høye hæler, men er seg selv 100%. Hva skjedde med barna med Bergans jakke og gummistøvler? Hva skjedde med å spise sand og leke med dukker? Hva skjedde med å ikke vite hva Facebook og Tinder var? Hva skjedde med at Disney Channel sluttet å gå klokka 21.00 på kvelden fordi da skulle barn legge seg? Hva skjedde med bloggere med gode verdier?


Jeg husker selv at jeg ELSKET Voe, hun var mitt største forbilde. Så når hun fortalte at hun elsket å spise isbiter? Ja, da gjorde jeg det også. Men hva med dagens bloggere med silikon, restylane og all mulig fiksering? Jeg vet som 10 åring at jeg ville ha hatt ALT selv. Det var jo det forbildene mine gjorde? Jeg forstår ikke. Jeg blir redd. Jeg blir skikkelig redd av å se gutter og jenter på 13 års alderen ta selvmord fordi de blir mobbet på skolen. Fordi de ikke har de kuleste klærne. Jeg leste i VG her om dagen om en stakkars gutt som byttet skole, ingenting hjalp og han avsluttet sitt eget liv. Faen. Hva er det vi ikke forstår? Jeg leste igjennom artikkelen klokken 07.00 på morningen, hvorfor aner jeg ikke, for jeg hadde ignorert den i flere dager. Men tårene rant i det moren fortalte at han hadde sagt «Det hjelper ikke mamma, det hjelper ikke å si ifra, de kommer til å fortsette uansett». Det er hva jeg sa til min egen mamma når jeg gikk på barneskolen. Sannheten var at når mamma sa ifra? Da fikk jeg høre at jeg var svak og ynkelig som måtte ha mamma til hjelp. Jeg klarte meg, jeg fikk det til, men det er ikke alle som gjør det. Idag sitter det ungdommer på min egen alder som har vært skyldige i å ødelegge en gutt så mentalt at han har tatt sitt eget liv. At han ikke har villet leve mer fordi vi mennesker har tært han fra hverandre. Jeg.. Jeg vet ikke hva jeg skal si.


Skjørt: HER / Jakke: Bikbok / Genser: Humanoid (kjøpt på timalu) / Smykker: Bjørg / Klokke: Micheal Kors
Så nå som jeg har blitt 18 år gammel, og fått bil kjører jeg ofte forbi gamle damer som skal over veien, men ingen stopper. Hunder og svaner roter seg bort i motorveien, men ingen stopper. Hva skjer med medlidenheten? Jeg blir sjokkert. Det er også den eneste grunnen til at jeg er den som stopper, kun fordi jeg irriterer meg over alle andre som ikke gjør det. Vi gjør ingenting lenger, fordi det gjelder ikke oss, sant? Det er ikke oss, det er ikke vårt problem så lenge vi har sofaen og popcornbollen vår. Så hva skal man si? Jeg er 18 år og livredd for hvordan det blir å selv få barn. Jeg vet ikke engang om jeg vil ha det, nettopp fordi jeg ikke vil at mitt barn skal vokse opp i dette kaoset her. Herregud. Tenk allerede hvor gammeldags jeg er når jeg blir mamma og ungene mine forteller meg at jeg må ha levd i steinalderen fordi jeg hadde tavle på skolen. Så brukte vi til og med kritt! Verden kommer til å gå under før den skal, nettopp pga oss. Pga av medlidenheten vår, og ikke katastrofene naturen lager. Vi ødelegger andre, vi mobber, vi er utro, vi voldtar, vi dreper, vi kriger og ingenting vil noengang bli bra nok. Ingen verdens ting. Hvem synes egentlig at haien er skummel? Vi er skumle, mennesker er skumle og vi er så absolutt de verste. Ingen er verre enn oss, hvert enkelt menneske.
Våkn opp, serriøst, VÅKN opp.
-A9