Jeg vet det er mange av dere som lurer veldig på hva som har skjedd nå. Så jeg skal prøve å forklare så godt jeg kan. Igår møtte jeg og Frida H&M i Oslo. Noe jeg har gruet og gledet meg til i lang tid og det hele var jo såklart ganske ubehagelig.
Så hva kom ut av dette lange møtet på to hele timer?
I det jeg kommer inn på showroomet til H&M er rommet fylt med klær, hengende pent og pyntelig på rad. Dette er da kolleksjoner som skal ut i nærmeste tid. For min del ble det bare enda mer provoserende å sitte rundt en haug med klær når jeg vet det er et menneske bak hver eneste søm. Jeg følte meg allerede ukomfertabel og det forsatte en liten stund i det H&M ikke var så veldig gira på at vi skulle filme hele møtet. Noe jeg allerede hadde sagt var en av grunnene til at jeg takket ja. Jeg nektet å sitte å prate med H&M der ingen skulle få se. Der ingen av dere skulle få se. Så etter litt uenighet lot de oss filme og sa de ikke hadde noe problem med det i det hele tatt (hehe). 
Så hva skjedde egentlig? Hva kom vi frem til? Jeg vet helt ærlig ikke. Det ble som jeg forventet, en «liten» krangel om hvem som har rett. Men H&M sa faktisk selv høyt og tydelig at lønnen er for lav og i en mail jeg fikk tidligere skrev de selv at forholdene ikke var optimale. Så burde ikke det være nok? Burde ikke det være nok til å ta et TAK i dette her? Jeg sa det gang på gang på gang, men fikk det samme svaret. H&M er veldig glade for at de kan gi arbeidsplasser til fattige land. Jepp, jeg er helt enig, det er en flott ting. Men det er også en ganske sleip kommentar å støtte seg på. For hvorfor? HVORFOR produserer de klær i fattige land? Det er ikke så vanskelig å tenke seg.. Nettopp fordi det er billig å produsere. Jeg er ikke dum jeg heller, det er ikke vanskelig å forstå. Så jeg fortalte det også. Det flotte H&M gjør er jo å gi arbeiderne et valg. Enten lever du på gata, eller du sliter livet ut av deg igjennom en dag og tjener 3 dollar. Som er hva?
En cola i butikken? Jeg blir så provosert.
Utdrag fra Dagbladets reportasje om møtet:

For er det ikke en grunn til at H&M har vært i søkelyset før? Vi fikk verken tall, statestikk eller et ordentlig svar på hva de faktisk GJØR for at dette skal bli bedre. For de fortalte at de begynte å produsere klær i Kambodsja i 1993 og at da var lønnen enda lavere og at de var stolte av at de hadde fått den opp. Så når sånne ting blir sagt er det vanskelig for meg å ikke lene meg over bordet og skrike «hva faen er dette for noe tull, det er ikke bra nok«. Det er INGEN og da mener jeg INGEN som har sagt at de MÅ produsere klær i land som Kambodsja. Det er noe de har valgt helt SELV. Så hvordan kan noe sånt skje? At de begynner å produsere klær på en lønn som ikke er levbar? Hvordan kunne de i det hele tatt la det skje fra starten? Og når de senere fikk press om at dette var galt, ikke rette opp i feilen de gjorde for mange år siden? For jeg ser på det som en stor feil. En feil mange mange klesskjeder har gjort, og verden er forferdelig fæl. For der sitter jeg og Frida, som to jenter på 18 år. Som har klart å få et søkelys rundt dette, ikke bare i Norge men nå i resten av verden. Vi har oppnådd så utrolig mye på lite tid. Så sitter jeg foran verdens nest største klesskjede, med så mye makt og så mye penger som ikke klarer å få noe til å skje. Det kan ikke, det bare kan IKKE være så vanskelig å gi sine egen kollegaer en bedre fremtid. Når to ungdommer alene har klart å starte et lite «helvette» med Norges ungdommer i ryggen pga av en blogg og en nett serie.
I møtet satt det også en representant for H&M som bodde i Kambodsja. Han hadde kommet med flyet dagen før. Og jeg sa til han «Jeg klarer bare ikke å forstå at du ikke sitter med samme følelse, smerte og motivasjon som oss. Vi var i Kambodsja i syv dager, og gjorde så mye inntrykk at vi har kjempet oss hit vi er idag. Men du, du som faktisk jobber i H&M og har så mye makt til å kunne si noe? Sitter ikke du med den samme jævelige følelsen at noe må skje?» Jeg bare fatter ikke å begriper at han ikke sitter der med ild i øynene, klar for kamp hver eneste gang han kommer på jobb. Istede fortalte han at han så mye vondt, han så mye fattigdom, men de gjorde alt de kunne. Vet du hva kjære deg? Det er ikke godt nok, det er trist å si, men sånn er det. Det er noen her som sitter på ræva og gir litt faen. Det forstår jeg er lett, for det er hva vi gjør hver eneste dag. Vi mennesker er gode på å holde oss til våre egne problemer, jeg har vært der selv.

—TRYKK PÅ BILDE FOR Å SE INTERVJUET MED H&M—

For forstå meg rett, jeg er glad for at jeg fikk være med på dette møtet og høre hva H&M hadde å si. Men jeg må kunne være ærlig å si at jeg følte jeg snakket til tre vegger. Som gjentok den samme setningen, rotet seg rundt grøten og ikke hadde den samme forståelsen som oss. For nei, jeg har hørt deg si det 200 ganger, at jeg og Frida IKKE var i en H&M fabrikk. Men vi MØTTE mennesker som jobbet der! Hvor vanskelig er det å forstå den setningen, hvor vanskelig er det å svare på det? Arbeiderne må møtes utenom jobb for å selv kunne snakke fritt, er ikke det ganske logisk oppi det hele? For du som sitter å leser dette? Hadde du sagt at jobben din var drit kjip om noen hadde spurt deg bak kassen mens sjefen står bak? NEI! Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å forklare det godt nok, men det er som å snakke med mennesker som egentlig ikke bryr seg så lenge de har alt de trenger selv. Hardt å si mot noen, men det er hvordan jeg ser på dette.
Idag er det også store demonstrasjoner i Kambodsja, les saken ved å trykke på bilde!

Jeg sitter egentlig igjen enda mer sint. Jeg er glad for at H&M fikk sagt det de hadde lyst til å si, men det endret desverre ikke min mening om noe som helst. Såklart gjør H&M noe for at ting skal bli bedre? Men poenget mitt er at dette skulle aldri skjedd. Med 3 milliarder kroner i overskudd hvert eneste år skulle noe blitt gjort. Det skulle aldri skjedd at man startet å produsere klær i et land med en lønn det ikke går ann å leve av. Hva slags kamp er det mot fattigdom? Faen.
Det eneste gripepunktet jeg nå har etter dette er å få dra ned til Kambodsja igjen. Jeg håper de holder sine ord, for jeg er klar når de er. Det er ikke noe annet jeg vil enn at de menneskene jeg møtte som selv fortalte hvem de jobbet for skal få lov å møte sine «egne». Den stemningen der kan jeg ikke engang se for meg. Da kan vi virkelig få se ord mot ord, noen må åpne øynene her og jeg har mer motivasjon enn noengang.
Jeg gir meg ikke.
-A9