♥ Etter jeg kom hjem fra Kambodsja i vinter har ikke budsjettet mitt på klær vært stort. Jeg kjøper såklart klær i ny og ne, men minnene er der og innimellom er det ikke like kult å handle på de store kjedebutikkene. Så her om dagen utforsket jeg Stavanger by, iallefall det jeg kunne på tre altfor lange timer og ett par trege ben. Jeg gikk forbi Fretex og tenkte, hvorfor ikke? Kan ikke akkurat si jeg har vært så imponert over bruktbutikker i Drammen by, men dette var annerledes. Så jeg fant en dødskul dressjakke i flannel, som kostet meg akkurat 79 kroner. Haha, ikke har jeg vasket den før bruk heller, så kall meg gjerne ekkel. Resten av dagen skal jeg kun slappe av, drikke te som om det var vann og se en god film. Vente på at dagene skal gå, sånn at jeg endelig kan ta over leiligheten. Skal bli så deilig å sove i en seng jeg kan kalle min. Meg og en stor seng med dundyner er en forferdelig god kombinasjon. Der jeg kan ligge å lengte etter høsten så jeg nesten blir små sprø. Det fins ikke en finere årstid, med blader som faller og den lave solen på en ellers små kjølig ettermiddag. Regnet og en haug med ny musikk som akkurat har blitt sluppet ut. Store skjerf og slitte sko. Ahh, got to love autumn tho.


Jakke: Fretex / Smykker: H&M / Blonde bh: HER

 ♥ 

-A9

Det er rart det der, hvor lite energi det er i denne lille kroppen. Det er akkurat da jeg føler meg minst skreddersydd til dette livet. Jeg er ikke lenger en sprettball, full av energi og klar for en ny dag. Det skal heller mye selvkontroll til for å i det hele tatt forlate den varme dynen, jeg helt fint kunne kost meg med resten av dagen. Med en film eller to. Idag kom jeg meg ikke opp før rundt halv ett, da kjæresten til kusinen min braste inn i rommet som om han skulle øve til ett eller annet skolekorps. Hodet og kroppen min har aldri vært spesielt gode venner, men det er innimellom de velger å samarbeide. Å da er dagen fin, det kan jeg love dere. Jeg husker venninen min fortalte meg før jeg dro, mens hun lo litt at jeg måtte huske på en ting. At sjelen alltid kan ses i øynene. Rar som jeg er tenker jeg ofte på det. Kan man virkelig se i øynene på mennesker hvor lykkelig de er? Jeg husker godt en sommerkveld i juni, hvor jeg følte meg bra. Bedre enn før. Jeg møtte på en venn jeg ikke hadde sett på lenge, vi snakket om hvordan ting gikk og ut av det blå sa han «Du ser ganske trist ut Anniken». Jeg ble helt satt ut og måtte presse ut noen ord før jeg gikk vidre. Hvordan kunne han si noe sånt? Den setningen gnagde hull i hue på meg resten av dagen. For hvordan kunne han se noe jeg selv ikke følte? Kunne han se så mye utifra ett par øyne, som jeg selv følte lyste opp av glede? Fra den dagen bestemte jeg meg. Etter ett år her i Stavanger, å jeg møter på en gammel venn? Skal de fader få lov å si «Du ser ganske lykkelig ut Anniken». 
Det er vel ett mål? Det er en grunn til å stå opp, og det holder for meg. 

Skjørt: HER (er nå på salg)  / Topp: Monki / Sko: Blanco / Smykker: Bjørg

Nå skal jeg en liten tur å fiske med denne sprettne gjengen jeg bor hos, vi snakkes!

-A9

Okei, pust godt inn nå Anniken.
Dette føles uvirkelig, og for å være helt ærlig vet jeg ikke om jeg er utrolig stressa eller altfor rolig i skrivende stund. For ett par dager siden ankom jeg Stavanger med en liten koffert og kameraet mitt som var dekket av støv. Jeg tror enda ikke jeg helt har insett at jeg ikke er på en liten tur, men faktisk flyttet fra alt jeg noengang har kjent. Jeg skal ikke klage, det er dette jeg har ventet på så altfor lenge. Det vet jeg mange av dere har også. Jeg har vært så utrolig nervøs de siste dagene. Hvor skal jeg begynne med denne bloggen? Husker jeg i det hele tatt hvordan alle disse knappene fungerer? Haha, hodet mitt har ikke vært annet enn ett stort kaos, men nå føler jeg meg lettet. Mitt første ordentlige innlegg. Tenk det. Jeg har så utrolig mye på hjertet, så mange ideer og jeg gleder meg til å dele alt med dere. Leiligheten får jeg ikke før 14. August, så i mellomtiden bor jeg hos kusinen min. Så idag dro jeg ut en liten tur for å utforske denne byen jeg plutselig bor i! Fine Martine dere ser under møtte jeg faktisk på Gardemoen, og har nettopp flyttet hit selv. Haha, verden er ikke så stor. Dere skal få spørre så mye dere vil veldig snart, for jeg vet det er mye dere lurer på.  Likevel kan jeg ikke love at det blir innlegg i hytt og pine de første ukene, jeg er fortsatt piss redd for å være ærlig. Vinteren var tøff og jeg håper jeg er klar. Klar for dette «blogglivet» igjen. Jeg håper jeg har formet meg etter alt som har skjedd, selvom ikke humøret og kroppen alltid henger med, så er jeg her enda og jeg har reist meg. Jeg skal være stolt av det. ♥


Følte at alle måtte få med seg mitt utrolige innkjøp idag! Haha, en tannbørste laget av tre, med rosa kost. Nektet å gå uten denne lille saken.
Så må jeg få takke ALLE DERE FLOTTE LESERE. Dere skal vite at jeg har lest hver og en kommentar jeg fikk i forrige innlegg. Herregud. Dere rørte meg til tårer, og dere skal vite at jeg føler med dere alle sammen. Dagene er ikke alltid like fine, men dere gjorde iallefall den dagen bra. Fantastiske er dere. Så tusen tusen takk.

♥

-A9

 ♥ Det kommer til et punkt i livet, der du må innse at du aldri vil bli god nok for enkelte personer. Spørsmålet er om det er ditt problem eller deres  ♥ 

Jeg kan vel likegodt begynne med den gode gamle setningen «hvor skal jeg begynne». Dagene, timene og minuttene flyr fra meg, og det føles rart å sitte her å skrive ett blogginlegg, på min egen blogg. Jeg kan si med hånden på hjertet at dette? Hadde jeg aldri trodd skulle skje. Jeg sa at en dag, en dag kommer jeg tilbake, men i mine øyne var det rene løgnen. For jeg løy mye, jeg rotet til livet mitt og jeg tråkket feil. Rene feil som alle ungdommer gjør, alle som en. Men i andres øyne er ikke jeg som alle andre, jeg er annerledes. Jeg, Anniken ble sett på som annijor. Men hvem er egentlig annijor? Jeg lurer enda på om noen engang satte seg ned å tenkte «hvordan har hun det?», «er vi for slemme nå, eller er dette virkelig fortjent?». Jeg startet å blogge som en liten jente med ikke andre intensjoner enn at jeg hadde endelig funnet meg litt tidsfordriv, nå flere år senere sitter jeg her som en voksen jente på snart 18 år. For akkurat den dagen jeg ga meg med det eneste som var min store lidenskap, ble livet mitt snudd på hode. Jeg så på meg selv som en sterk person som har gått igjennom mye i livet, der tok jeg rimelig feil. Veldig feil. Den dagen jeg sluttet å blogge? Den dagen ble jeg hentet i ambulanse på skolen min. Jeg svimte av og ble borte i mer enn 40 min. Jeg våknet på legevakten med ledninger og slanger på hele kroppen og moren min lå med hodet i sengekanten. Den dagen fikk kroppen min nok. Jeg lå med intravenøst i hele 6 timer før jeg ble sendt hjem, for nå hadde jeg visst mat i kroppen. Etter denne dagen prøvde jeg ikke lenger reise meg, jeg hadde gitt opp. Hesten jeg solgte var borte, kjæresten hadde gått ifra meg, snøen var ikke lenger pen og dagene var ikke lenger ett liv. Det å stå opp på morningen var det mest slitsomme jeg noensinne hadde vært gjort, og jeg som egentlig var en ganske aktiv jente? Gravde meg ned under dyna. Jeg pusset ikke tennene lenger, det var for slitsomt. Jeg gikk så vidt på do, det var slitsomt. Så i det lysene ble slukket i huset og alle hadde lagt seg, stormet jeg ut i tårer. Det var vel også sånn jeg sovnet. Etter 9 måneder kan jeg ikke forstå at jeg faktisk enda sitter her, jeg lever og jeg puster. Jeg skal ikke si at jeg aldri fortjente kritikk og dritt fra mennesker, for det gjorde jeg nok. Jeg snublet mye i mine egne ben, og jeg tenkte kanskje ikke over alt jeg gjorde. For det å overse en stygg kommentar var ikke noe jeg klarte. Jeg tok igjen, jeg ble såret og skrev tilbake. Å da? Da har du egentlig gjort det, for da var helvette løs. Hver eneste gang. Jeg blandet meg alt for mye opp i andres problemer, hvorfor? Fordi det lå i min natur og hjelpe til. Det lå i min natur å hakke tilbake på de som gjorde meg eller venninene mine vondt. Så jeg blandet meg derfor inn i en evig runddans. Men jeg sitter med den samme oppfatningen som før, jeg mente det godt, alltid. For etter flere år klarte fortsatt ikke folk å legge fra seg dumme barnslige feil man gjør på ungdommsskolen. Kommentarer eller bilder som kom av payback fra min side ble aldri lagt vekk. Ingen kunne tilgi. Men hvem var det som egentlig skulle det? Hvem skulle tilgi hvem? For meg var det akkurat det samme, jeg ville bare ordne opp i ting. Så plutselig en dag sto alene. Jeg sto alene sammen med alle venninene mine som alltid har vært der, som jeg aldri egentlig hadde vært nok takknemlig ovenfor. Den lærdommen er nå lært, for de som alltid hadde vært der var eksemplaret på ekte venner. For etter alle stormene jeg har vært igjennom, så sto de fortsatt der å støttet meg. De var jo der hele tiden? Så hvorfor skulle jeg alltid finne meg nye venner og bli kjent med enda mere folk som egentlig ikke ville meg stort godt? Jeg antar at jeg ikke taklet tanken på at folk ikke likte meg. Jeg trodde også alltid at folk ble venn med meg fordi jeg var meg. Ikke fordi jeg gikk under navnet annijor. Så jeg klarte ikke legge de til side. Istede lot jeg meg selv falle. Jeg gransket meg selv, alle feil og alle ord. I en periode kunne jeg nesten ikke omgjenge meg med andre, spesielt ikke gutter. For jeg var ikke «Turid» fra Hamar, jeg var annijor og det var det eneste de også kunne se. Det var ikke greit. Jeg fikk plutselig ikke lov å ha guttevenner fordi noen andre ble sinte. Fordi jeg? Jo jeg var meg. Jeg tror jeg har blitt hetset på alle mulige måter i alle år, og det jeg før høre enda er de samme replikkene som før. «Anniken sier at jeg mobbet hun». Men gjorde dere ikke det da? Spurte dere noengang meg om alle ryktene dere hørte var sanne? For hva faen kaller dere det? Bilder, videoer, blogginlegg, tekstmeldinger i hytt og pine, twitter og facebook. Er ikke det mobbing? Er det ikke mobbing å stå foran en person på en fest og si «faen så stygg du egentlig er» Er ikke det å dømme en person man ikke vet mere om enn ett navn?. For aldri kom noen bort til meg og sa ett eneste ord som en voksen person, det var ingen tøffe nok til. Men jeg tar ikke alle under en kam.

For hvem er egentlig annijor? Det skal jeg fortelle dere idag.

Annijor er en blogger som egentlig heter Anniken Englund Jørgensen, ja hun har faktisk ett navn. Hun er snart 18 år og er ett menneske. Hun består av akkurat de samme delene som deg. Hun har drømmer, tanker og følelser. Tenk deg det, den bloggeren på kjermen har følelser hun også som alle andre. Hun lever under det samme presset som alle andre, hun spiser det samme som alle andre og hun har sine egne problemer som alle andre. Hun kan ha det tøft på skolen, i hjemmet og til og med seg selv. Hun har opplevd at folk i familien har dødd fra hun. Hun har opplevd sorg, smerte og glede. Hun har til og med søsken. To faktisk. De har hun ikke sett siden hun var 10 år. Det er 8 hele år siden det. Hun vet ikke hvor de bor, hva etternavnet deres er lenger, hva de jobber med eller om de i det hele tatt tenker på at de har en søster. For det var kanskje en ting du ikke visste om meg, og det er utrolig mye mer der det kommer fra. For ingen vet egentlig noe. Ingen visste at en liten kommentar fra en person var ett stort hav for meg. Jeg klarte ikke gi faen mer, etter alt for mange nedturer ga jeg opp. Jeg ga faen meg opp. Jeg bøyde meg i støvet og lot alle andre vinne. Jeg begynte å tro at jeg selv var gal og jo mer som skjedde begynte jeg å tro at alt faktisk var selvforsynt. Det har jeg nå insett at det ikke var. Folk kan være slemme, forferdelig slemme. Noen sa engang til meg at «en jentegjeng med alle ord i sin makt, er det ondeste som finnes», og det er veldig sant. Så jeg endte opp hos psykolog, en gang i uken. Noe som igjen etter en time førte til at jeg plutselig var ute av skolen. Jeg orket ingenting. Jeg hadde gitt opp. Ting gikk ikke fremover av den grunn, dagene ble heller en kamp. Det ble en kamp om å holde seg opptatt sånn at ikke tankene kunne ta overhånd. Det ble en kamp om å sove mest mulig, for når jeg sov? Kunne ingen plage meg, verken mennesker eller mine egne tanker. For det var det jeg gjorde som liten når jeg var lei meg, jeg gikk i sengen min og sov. Forskjellen fra da og nå er at ingenting fikser seg i de
t jeg våkner. Jeg som person ble min største fiende. Så jeg endte opp med beskjed fra psykolog at jeg var deppressiv og slet med panikkangst. Jeg hadde ikke lenger kontroll på min egen kropp. Den skalv som om jeg hadde vært i krig og jeg begynte å legge til meg uvaner som jeg ikke hadde hatt siden jeg var liten, jeg bet meg konstant i leppene og fiklet med hendene mine. Så i de øyeblikkene jeg ble sittende alene, begynte jeg å lage firkanter med føttene og mitt eget pustemønster. Jeg husker jeg satt midt oppi alt, med tårer som nesten kvalte meg mens jeg scrollet ned på Weheartit spurte jeg meg selv «hvordan overlever mennesker dette her», ikke visste jeg at i det jeg spurte meg selv om det, overlevde jeg jo. For vi gjør det, vi overlever. Det var aldri noen som ba meg om å falle, det var noe jeg gjorde selv. Men jeg var iallefall sterk nok til å forstå at det er ok å bryte sammen nå. Jeg syntes synd på meg selv og derfor lot jeg meg selv rakne litt etter litt. Jeg påsto også alt for mange ganger at jeg hadde forandret meg som person, jeg prøvde å ta tak i meg selv og trodde selv at denne gangen! Denne gangen kunne jeg takle alt. Noe som var helt feil. Ikke nå før 7 måneder senere kan jeg si at jeg er en forandret person, både på godt og vondt. Jeg har en bedre erfaring i livet enn veldig mange andre. Jeg har kunnskap og kunnskap er noe verdifullt. For hvorfor vil jeg egentlig slippe unna alle de vonde tingene i livet mitt? Når jeg faktisk ikke aner hva de gjør med meg som person. Mye skal til for at jeg nå knekker. Jeg har kommet meg sterkt ut av dette, gudsjelov. For når folk spurte om det gikk bra med meg sa jeg alltid «jeg puster enda», ingenting mer eller mindre.
Det var det viktigste. 

For værsåsnill å husk en ting i livet. Uansett hvor vondt du har det? Aldri tro at du vet hvordan noen andre lever sitt liv. Jeg vet ikke hvordan du som leser dette har det innerst inne, for deg er kanskje mitt innlegg her en liten bagatell i forhold til hva du har opplevd. Men jeg er ikke deg, og du er ikke meg. Jeg har mine problemer, du har dine. Aldri glem det. 

Så etter alt det vonde, etter alt som har skjedd så sitter jeg her idag og skriver på en blogg jeg aldri trodde jeg skulle skrive på igjen. Takket være venner, familie, mamma og pappa, psykologen min og ikke minst min fantastiske lærer som hjalp meg mye. Jeg kan enda ikke den dag i dag tro at alle venninene mine enda sitter ved min side. For jeg har vært vanskelig å være med. Jeg har sittet å hatt store latterkramper som plutselig kunne bryte ut i tårer. Jeg har vært fraværende, vanskelig å snakke med, sur og lei meg. Prøvd å bry meg om deres problemer når jeg egentlig ikke klarte det. Jeg takker alle dere jentene som klarte å stå ved min side så lenge dere klarte. Men det er noen jenter, som virkelig fortjener en pokal. Kjære Lisa, Adeleine, Silje, Karoline, Ida og Christine dere skuffet meg aldri. Og til deg Kaja, som trosset alle dine egne for å kunne være venn med en jente du så på som noe bra, du var igjennom din egne lille kamp og jeg føler med deg. Jeg har det bra så lenge jeg har dere, for dere betyr alt for meg og jeg kommer til å takke dere av hele mitt hjerte til den dagen jeg dør. Dere har vært med meg på godt og vondt, dere skuffet meg aldri.

 

For idag reiser jeg meg, idag kan jeg endelig si til alle at jeg klarte det. Neste innlegg kommer så fort jeg har fordøyet dette, flyttet til Stavanger og kommet meg vekk fra denne byen.
Jeg er tilbake på bloggen og her skal jeg bli. For vet dere hva? JEG puster enda.

-A9


For mange kommer nok dette som ett sjokk, men for min familie og mine nærmeste venner er dette noe de har vist om en stund. Fra og med idag tar jeg en pause fra bloggen min. Så jeg vil veldig gjerne få fram at dette selvfølgelig ikke har noe med dere å gjøre. For er det noen som har formet meg til den personen jeg er idag så er det DERE. Jeg har verdens mest fantastiske lesere og jeg setter så enormt pris på alt dere gjør for meg. Bloggen min har bare rett og slett tatt over hele livet mitt og det har gått rett i nøtta på meg. Bloggen min har tært på meg lenge nå både psykisk og fysisk og idag sa kroppen min stopp. Jeg er veldig lei meg for hva familie og venner har gått igjennom pga dette. Jeg tror ikke det helt gikk opp for meg før jeg mistet Mikkel. Han var den personen her i verden jeg betrodde meg mest til, og fortalte alt. Men hvordan skal den som står deg nærmest takle alle dine problemer, om du selv ikke takler de? Jeg la mye over på Mikkel og forventet at ting skulle fikse seg, isteden endte det med noe helt annet.
Jeg er lei meg. 
♥
Det jeg prøver å si er at nå må jeg ta meg tid til familie og venner. Jeg må bruke denne julen til å finne tilbake til meg selv. Jeg var aldri en person som skrev depressive innlegg før, eller heiv ut om privatlivet mitt. Jeg husker at når jeg startet å blogge ville jeg være en inspirasjon for andre. Jeg vet ikke helt hvor jeg mistet meg selv, men nå har det gått for langt. Kroppen min begynner å si stopp og nå må jeg ha en pause. Jeg er rett og slett funnet ut at jeg ikke er voksen nok til å takle alt presset rundt dette lenger. Jeg er nødt til å vokse litt som person, og jeg beundrer alle de store bloggerne som klarer å stå i det.  Alle takler ting forskjellig, og jeg trodde jeg ville klare meg fint. Å blogge kan virke veldig bekymringsfritt og fint, man får ting sponset, tjener litt penger, får være med på mye gøy and soo on. Å det er det! Jeg er utrolig takknemlig for alt, men det er ikke dette som til sist gjør meg lykkelig. For meg ble plutselig alt bare ett stort rot, press og for hver pakke jeg fikk og åpnet ,ble jeg pyskisk sliten over tanken på at dette måtte tas bilder av og gjøres bra. Fordi noen andre forventet det og jeg kunne sitte med ett blogginnlegg i tre-fire timer hver eneste dag, og det er ikke riktig. Jeg ble en perfeksjonist. Jeg lover å komme tilbake, for det å blogge vil jeg nok ikke slutte med. Jeg bare trenger en pause fra alt. Akkurat nå er jeg bare veldig sliten, å trenger finne tilbake til den Anniken, som elsket å blogge. Jeg vil finne tilbake inspirasjonen som fikk meg til å bli en god blogger. Tusen takk for alle fine ord, for alle kommentarer, jeg takker hver eneste leser. Jeg er glad i dere alle. Vi sees igjen! Det lover jeg.



Reinsdyr, elefanter, løver og ugler.
Gutter, ringer, blomster, te og vin.
Tatoveringer, lys og paljetter.
Coco pops, kulde og tekst.
Reiser, bøker og frihet.

Følg meg på Weheartit: @annijor

–Dette er hvordan jeg utrykket meg før, uten ord.–
–Dette er meg–
Tusen takk for alt
Vinneren av konkurransen igår er trukket, Rebekka Winther!

Dere kan fortsatt stemme på meg som årets ungblogg til Vixen Blog Awards 2013, hadde satt stor pris på det.

♥
 

Takk for meg..

-A9


Idag kan dere vinne en pakke hairextensions fra billigextensions.no! Jeg har allerede extenions derifra og er veldig fornøyd. Jeg bruker så å si aldri dette, men det er jo gøy å ha i litt finere anledninger! 

FOR Å DELTA IDAG MÅ DERE:

♥Like facebook siden til Billighextensions HER
♥Like dette innlegget
♥Legg igjen mail! 

-A9


Da tenkte jeg å vise dere litt kjoler! ♥Jeg har selv lenge slitt med hva jeg skal ha på meg på både nyttårsaften og andre anledninger fremover, så tenkte kanskje å gi dere litt tips! Jeg har alle kjolene under i xsmall, eller den minste størrelsen de har. Jeg har iallefall planer om å bruke disse kjolene mye fremover! Elsker spesielt den vinrøde fra Bubbleroom, den er sååå fin! Jeg har jo lagt hjertet mitt i kjoler med åpen rygg! Haha. Uansett, vinneren fra luke 6 ble Andrea wold og vinneren fra luke 7 ble Ida martine!
Gratulerer, jeg sender dere en mail!♥

♥Paljettkjole fra Madlady.se finner dere –HER–

♥Nydelig vinrød kjole fra Bubbleroom.no finner dere –HER–

♥Perfekt gallakjole i paljetter fra Bubbleroom.se finner dere –HER–

♥Nyttårskjole i paljetter fra Ivyrevel.com finner dere –HER–

♥Verdens nydeligste kjole fra Bubbleroom.no finner dere –HER–

Haha, jeg ler godt av de siste bildene her, jeg ser jo ut som en tiåring!

//Sponset

-A9


FOR Å DELTA IDAG MÅ DERE:

♥Like dette innlegget (nederst til venstre)
♥Like facebook siden til Batoko HER
♥Legge igjen mail i kommentarfeltet!

LYKKE TIL! Vinneren fra dagens og gårsdagens konkurranse vil bli trekt imorgen i og med at luke seks kom så sent ut!♥

-A9


Jeg må først å fremst si at jeg ble helt rørt av dere i forrige konkurranse..♥ Herregud for noen lesere jeg har. Hadde aldri trodd at bloggen min faktisk betyr så mye for noen. Så tusen tusen tusen takk alle sammen, jeg har lest alt og var på gråten hele veien! Haha. Så derfor var det jo også helt sinnsykt vanskelig å velge en leser, men denne gangen ble det søte Hanna! Gratulerer!♥
FOR Å DELTA IDAG MÅ DERE:

♥Like stylepit sin facebook side HER
♥Legge igjen ett produkt dere kunne tenkt dere!
♥Husk også mail!

Lykke til!♥ 

-A9


Er ikke disse bare held nydelige?♥ Tro dette er de fineste uggsene som har blitt laget.. Gleder meg masse masse til å bruke de fremover! Skoene er fra Neomania.no som er en ny norsk nettbutikk på markedet. De har utrolig mange kjente merker som uggs, gestuz, hunkydory, designers remix and so on. De har DØDS mye fint, så dere burde ta en titt!♥ HER

Mine uggs finner dere HER♥ 

//Sponset

-A9