Jeg har jo det. På en måte. Jeg slettet ingenting, jeg løp aldri fra dere, og jeg har ikke flyttet utenlands. Selvom jeg vil, selvom jeg ikke vil. Føler du også at noen ganger er det å bli eldre, som å føle mindre? Jeg mener, følelser var større før, ikke sant? Går det ann å bli deprimert over å ikke være deprimert? For en avskyelig ting å skrive, samtidig mener jeg det litt. Jeg føler meg som denne tykke tåken utenfor vinduet mitt. Jeg ser trærne, de som er nærme, og jeg vet at det er fine fjell og fjorder bak. De små husene rundt vannet og de grove fjellene rundt. Men tåken gjør at jeg ikke ser det likevel. Bare det som er akkurat her og nå, helt nærme, meg. Det slik jeg føler det om dagen. At kroppen har glemt hvordan den skal lagre minner. Jeg har alltid tenkt at det er viktig å samle så mange minner man kan før man dør. Slik at den dagen jeg ligger som en inntørket plomme på sykesengen, kan jeg leve igjennom alle minnene om det fantastiske livet jeg har hatt, med alle sine kurver av lykke og sorg. Kjenne på de, føle, også spiller det ingen rolle om rommet jeg er i er tomt, for det er det hvertfall ikke inni meg. Jeg føler ikke at jeg har klart å lagre et minne på flere år. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg vil vite hvorfor. Jeg vil kjenne hele livet i revy når jeg lukter en glemt parfyme, og jeg vil kjenne på kysset, og den tiden i det jeg hører en glemt sang. Det er som ingenting fester seg inni meg lenger. Jeg håper ikke det er slik det er å bli gammel, for da vil jeg ikke bli det. Noen sa en gang at «du er ikke følelsene dine Anniken», men det er jeg jo. Det har jeg alltid vært. Uten de er jeg ingenting og uten de vil jeg ikke være heller.
Også slo det meg slik. At jeg ikke har vært alene, på lenge. Jeg var jo alltid alene, var jeg ikke? Når jeg våknet, og når jeg la meg. Alene, men sjeldent ensom. Jeg vet ikke hvordan det er å våkne alene i min egen seng lenger, for sengen har jeg ikke alene. «Du er så dårlig på å dele» sa du engang til meg. Jeg fnøs tilbake. Visste at det var sant. Ikke fordi jeg er gjerrig, men fordi jeg ikke er vant med å dele. «Jeg har aldri hatt søsken» sa jeg, selvom det ikke var helt sant. Plutselig ble livet mitt alene, sammen med deg. Du som også likte å være alene, og du er mer alene enn meg. Jeg lurer på det ofte, hvorfor ikke du også i blant drar. Slik at jeg kan være alene. Høre meg selv puste andre steder enn når jeg løper. Fort. Alene med meg selv, slik at jeg kanskje kan feste noe igjen. Finne ut av hva som skjedde med alle tankene som ble til oppgaver og gjøremål, ærender og plikter. Hvor ble det av meg som bare tenkte, og følte. «jeg tenker, derfor er jeg» sa en filosof, men jeg har jo vært her og tenkt hele tiden.
