Fredag, fredag, freeeeedag! Det synger i mine ører. Har slitt så utrolig mye med søvn denne uken at jeg blir smågal. Innimellom lurer jeg på om hele livet mitt kun er en drøm, uansett hvor rart det høres ut haha. For hvis jeg kan drømme at jeg drømmer? Hvorfor er jeg da mer våken nå enn i en drøm? Det hele gjør meg små sprø, så jeg skal ærlig si at jeg noenganger våkner og ikke vet om det er virkelig eller ikke. Jeg sliter med å skille drømmene mine med virkeligheten. For innimellom våkner jeg, ser meg rundt i rommet, ser på klokken og forstår ikke hva jeg holder på med. Men jeg kan aldri røre meg. Så plutselig? Våkner jeg på «ordentlig». Jeg er like forvirret hver eneste gang. For jeg var jo nettopp våken? Å når jeg da ser på klokken, er den akkurat det samme som når jeg våknet i drømmen. Hvordan i huleste heite er det mulig når jeg faktisk sov? Møter jeg en person jeg allerede har drømt om en natt, blir jeg så klein at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg blir stressa. For jeg kunne gjort alt, og da mener jeg alt for å kunne våkne en morgen der jeg er uthvilt. En morgen der jeg faktisk føler at kroppen min har sovet, og ikke løpt fra 100 kidnappere som skal både gjøre både det ene og det andre med meg.
♥
Jeg er sliten fra jeg står opp om morningen, til jeg igjen går å legger meg. Så hva gjør man? Jeg føler jeg har gjort det meste. Telle sauer, sovne til en film, telle bakover eller bare nynne på en sang til jeg sovner.  Drikke varm te, melk, sjokolade og en hel del andre ting for å roe nervene. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg våknet uten å ha drømt. Uten å ha løpt, skreket eller slått noe halvt ihjel. Det må ha vært rundt 12års alderen, da sov jeg godt. Ett annet problem er vel alle de som skal vekke meg ut av disse dype drømmene også. Igår hadde venninen min ringt meg, fordi jeg hadde bedt om det selv. Jeg vet jeg ikke er tilstede når jeg våkner, og slår av å til av alarmen på telefonen uten at jeg selv kan huske det. I det jeg tok telefonen hadde jeg sagt «Nei, nei, nei. Dette er feil telefon, RING hustelefonen du, HADE» (?) Hva er det der fornoe? Ikke at vi har noe hustelefon heller, så gudene vet hva jeg surrer med. Så hvis dere har noen gode tips til en bedre natts søvn?
Kom med det. Uansett hva. 

Bukse: Bikbok / Skjorte: Primark / Sko: Converse / Topp: Monki / Solbriller: RayBan

-A9

Jeg føler jeg har blitt sløvere og sløvere med å fikse og trikse med ansiktet mitt som årene har gått. Før kunne jeg sitte å se sminkevideoer hele dagen på youtube, og brukte flere timer etterpå til å få til det samme. Jeg følte nesten det var en hobby engang i tiden, haha. Men ettersom jeg har blitt eldre har jeg egentlig bare smelt på litt pudder og mascara, and then finito! Men på flyplassen i Portugal fant jeg noen utrolig fine metalliske øyenskygger fra Mac som jeg bestemte å ta med meg hjem. 
♥ 
Først av alt følger jeg kun «step by step» øyenskyggene til Maybeline. Der de viser bak hvor 1,2,3 og 4 skal på øyet! Lekende lett.
Disse har jeg i fargen «Marrons Glamour«

Den øverste til venstre heter «INDIANWOOD» (pro longwear paint pot), dette er en slags «krem» jeg bruker kun nederst på øyelokket. 

Deretter tar jeg den lilla fra Mac i fargen «Star Violet» og blander den med gulløyenskyggen fra Loreal som heter «Gold Mania«, disse bruker jeg på globallinjen!

Så avslutter jeg det hele med den lyseste i midten på bilde (også fra Mac) i fargen «SUPERWATT«, denne bruker jeg over hele øyet for å blande fargene!
♥  
Den store i en slags bronse farge er forresten fra Primark! Det er egentlig en highlighter jeg ofte bruker som øyenskygge, men ikke brukt på dette innlegget.
Å.. Mamma og pappa? Ja.. Det er en tatovering… 

-A9

Jeg kan ikke beskrive følelsen av å se bladene falle. De fargerike bladene som faller for vinteren, gjemmer seg under snøen og lar seg selv bli omfanget av kulde. Alt det råttne, alt det vonde, alle de skarpe kantene forsvinner under ett laken med hvit, lett og glittrende snø. Å når snøen smelter får de en sjangse til å starte på nytt. Presser seg igjen opp fra bakken, og løvetannen er først. Reiser seg igjennom grus og stein, og kommer opp igjen. For en ny sjanse, en ny start og ett nytt liv. For det er sånn jeg ser på høsten. Alle de grønne bladene som har holdt på sitt vanlige «smil» hele sommeren, grønne og fine. Helt til de ikke klarer mer. Helt til de må gi slipp på alle følelsene, og viser sitt sanne «jeg». Deretter faller de, og venter på å få starte på nytt. Haha, dette ble dypt. Men gud så vakkert det er, og jeg kunne sittet å stirret på de i evigheter, for ingen er like heller. De er forskjellige, hver og en.


Skjerf, belte, sko og skjorte: Primark / Veske: Mulberry / Klokke: Michael Kors / Solbriller: RayBan

Ponchoen jeg har på er egentlig ett skjerf! Så en dukke på Primark og syntes det var en lekende lett løsning. Utrolig fint er det også. Kun et stort skjerf og ett belte du har liggende, og vips! Så har du noe litt mer spesielt av ting du allerede har.

-A9

Utrolig mange av dere som har spurt etter bursdagskjolen min!♥ Nå har de fått den inn på Nelly! Ellers er høsten i full gang og festklærne forandrer seg. Derfor tenkte jeg å vise noen av mine sorte favoritter i år. Nelly har en drøss med fine kjoler og jeg sikler virkelig etter den lange sorte♥  Kjære gud gi meg en eller annen anledning så jeg kan få brukt den! Helt sinnsykt fin. 

1 (Bursdagskjolen): HER / 2: HER / 3: HER

1: HER / 2: HER / 3: HER

//Affeliatelenker

-A9

Gud så deilig det er å komme seg litt UT! Etter en altfor lang hjemtur har jeg endelig kommet meg til Stavanger. Vi fikk ikke kommet på flyet vårt i Portugal pga overbooking på flyet, så vi endte opp i Amsterdam for å så ta flyet til Oslo. Å når vi endelig hadde kommet oss til Oslo? Jo, da gikk det ingen fly til Stavanger. Så jeg endte opp med å sove på en krakk. Kan ikke beskrive med ord hvor sliten jeg var når jeg endelig fikk satt foten inn i leiligheten. Trodde heller aldri jeg skulle si at jeg er lei av å fly, men akkurat nå kunne jeg spydd av bare tanken på enda en sikkerhetskontroll, bagasje eller et sted med masse mennesker. Jeg har fått dosen min for et par uker iallefall. 

Så idag tok jeg og Stine oss en tur til Dalsnuten! Mamma og pappa har mast og mast etter å få meg til å starte å trene. I det miste gå meg en tur. Så nå burde dere begge være stolte. Haha. Kjente jeg angret noe veldig i det vi gikk oppover og Stine fortalte etterpå at hun var redd jeg skulle svime av eller kaste opp. Haha, herregud. Kan betrygge hun med at selvom pusten min høres ut som et astma anfall kommer jeg så absoulutt ikke til å verken svime av, eller kaste opp. Jeg er forferdelig sta, så når jeg bestemmer meg for noe? Da skjer det også. Så jeg kom meg opp! Skal også sies at det føltes veldig godt. Bare det å gå et sted der det ikke er noen mennesker, men heller vinden og stillheten. Jeg trengte det her etter et par dager med fullt kjør. Alle klærne jeg har på meg er ifra Barfota.no! Har lenge tenkt på at jeg må skaffe meg litt tur klær. Å når de ser ut som dette er jeg iallefall helt med! Haha. Joggebuksen er så behagelig at jeg aldri vil ta den av heller.
Er en altfor stor fan av joggebukser og denne er nå øverst i hylla. 

Anorakk: HER / Bukse: HER / Votter: HER / Lue: HER

// I samarbeid med barfota.no

-A9

Jeg kan nesten ikke tro at det er sant.

«Avtalen betyr at det svenske moteselskapet forplikter seg til å arbeide tett med Fns arbeidsorginisasjon ILO for å bedre arbeidsforhold, lønn og yrkesopplæring hos de 900 underleverandørene som H&M bruker. Det skal også bli lettere å organisere seg i fagforeninger. Klesmarkedet oversvømmes daglig med produkter som stammer fra en industri hvor millioner av arbeidere utnyttes. Arbeidstakerrettigheter svekkes grunnet økt konkurranse.

Fabrikker og selskaper underbyr hverandre for å kunne produsere billigst mulig for utenlandske importærer. De som ofte betaler prisen for dette er arbeiderne. Vi som forbrukere ønsker billige varer, men tenker ofte ikke på at dette er et resultat av sterk konkurranse, lav lønn og tvilsomme arbeidsforhold for arbeiderne som produserer varene.» 
(utdrag fra artikkelen)

Les hele saken HER

Akkurat nå sitter jeg her som en stolt blogger. En altfor altfor stolt blogger. Hvorfor? Pga av dere, og kun dere. For noen mennesker. Dere kan alle klappe dere selv på skulderne, for nå kan dere ha på samvittigheten at veldig mange mennesker forhåpentligvis vil få det bedre enn før. Etter alt slitet, alle avisene, alle samtalene og all kjempingen? Er noe endelig gjort. Dette er det DAGENS UNGDOM som har fått til, og jeg er så stolt. Jeg er så jævelig stolt over hver og en av dere, mine lesere, mine lesere som har fått til noe så stort og jeg er evig takknemlig. Endelig satte noen ord på det H&M ikke selv turte å fortelle meg. Endelig er det noen som tar tak. Endelig. For dere som lurer på om H&M har ordnet noen tur til ned til Kambodsja? Nei, det har de ikke. Det ble som jeg forventet, veldig stille. Men dette? Dette er en så utrolig viktig start på noe større. Så mange mennesker er nå informert om hva som skjer rundt en, og dere er de som har spredd mine små tekster på en simpel blogg. Det er ikke meg noen skal takke, det er hver og en av dere. Tusen takk.

-A9

Nå begynner oppholdet her i Portugal å se sin ende. Det har vært en helt utrolig fin uke, så nå i samarbeid med Lapoint tenkte jeg å komme med litt tips til dere som tenker dere å dra med på surf camp i Portugal! Noe jeg anbefaler på det sterkeste. Det er en opplevelse i seg selv å møte så mange mennesker på et slikt sted. Man blir mer sosial, får litt fri fra alt stress og ikke minst oppleve en hel del mer man kan fortelle om videre i livet. For jeg blir så utrolig fascinert av akkurat det der.. Alle disse menneskene, med så mange historier, så mange opplevelser og så mye å i det hele tatt fortelle. Man får lyst til å bare hoppe på neste fly å oppleve hva de selv forteller om.
Det er godt for sjela dette her.

Ericeira: Dette er her hovedplassen vår blir, en by ved vannkanten! Jeg har bodd på camp Lizandro den siste uken og er storfornøyd. Svømmebasseng, egen bar, musikk og en hel del med aktiviteter dagen rundt. Ikke minst er stedet helt fantastisk! Det er her vi surfer og bader. Du kan rett og slett ta med deg surfebrettet og våtdrakten din når som helst. Du må ikke være på alle kursene om du heller vil ha frie tøyler! Rett og slett et helt nydelig sted med naturen rett utenfor vinduet. 

Tika Tapas: Åhhh gud, skal dere ned hit må dere dra på Tika Tapas. Jeg har aldri vært en storfan av å måtte plukke alt jeg skal spise, haha. Jeg liker det best på tallerkenen ferdig lagd. Men fyfader så godt! Vi testet ut over 15 retter! Blant annet blekksprut og lam, men også en hel del til! God service, blide mennesker og utrolig hyggelig «miljø» om jeg kan si det sånn. Gutten dere ser på bilde hadde bursdag, og hvem fikk også kake? Jo vi! Utrolig inkluderende mennesker. Itillegg betalte vi kun 20 euro hver for hele måltidet med forskjellig drikke. Insane! 

Vingården Quinta de Santana: Jeg har aldri selv vært på en vingård, eller vinsmaking for den saks skyld.. Men dette her? FOR ET STED. Dette er en av turene man kan melde seg på for å bli med på med campen. En felles tur rett og slett. Dette stedet var det nydligste jeg har sett. Å det var ikke noe halvveis shady vinsmaking heller! Det var virkelig ordentlige greier, med velkomst, vinsmaking, historien bak stedet (som var helt utrolig) og deretter ost og kjeks. Gud det var et så utrolig fredfylt sted, med hvite duer i gårdsplassen og planter som har vokst seg oppover veggene. De holder til og med bryllup innimellom og jaaa? Tanken slo meg også! Haha. Virkelig en opplevelse man burde bli med på. Litt trist at jeg ikke tok noen bilder fra innsiden, men det må nesten bare oppleves! Vakkert var det. 

Skeleton Sea: Dette ble veldig spontant av oss.. I det vi gikk inn i en surfe butikk fant jeg en liten brosyre om et lite sted der de lagde om søppel til kunst. Søppel fra havet som mennesker putter i det. Alt er laget av menneske sa han. Og det er veldig sant. Vi utnytter og kaster ting fra oss uten å vite konsekvensene av det. De hadde faktisk laget en hel fugl som var større enn meg selv, og innmaten dens var innmaten de hadde funnet i en ekte fugl. De dør før de i det hele tatt rekker å fly pga av alt søppelet vi ikke orker å kaste i en søppeldunk noen meter fra oss. Helt forferdelig, men utrolig læringsrikt. Fantastisk sted med utrolig mye kunst som fanger øyet. Anbefaler alle å ta en tur! Man kan til og med kjøpe noe av kunsten, og det er hva jeg kaller «one of a kind». Dødshyggelige mennesker som lever på plassen selv, omringet med hunder de har tatt til seg fra gaten og søte ponnier i bakgården. Kunne funnet freden der selv tror jeg.
Hvis dere vil se noe av kunsten finner dere det HER.


Kjøpesenteret Columbus: Et av europas største kjøpesenter, og det forstår jeg godt. Haha, var helt insane stort. Åpent, lyst og fint. Hundrevis med butikker og utrolig gode priser. De hadde til og med kino som jeg og Martine hoppet på. Det er noe med det å gå på kino i utlandet, det er bare helt annerledes enn alt annet. Vi satte oss ned å så på Annabelle, skummelt? JA. Gru dere Norge, den var crazy haha. Det var til og med tissepause i midten av filmen, noe jeg syntes var kult. Noen land er visst litt smartere enn oss. De to nederste bildene er fra campen! Der vi både har hatt yoga og hyggelige fellesmiddager.

Håper dette hjalp dere litt om dere skal ta dere en tur! Anbefales sterkt! For bestilling og mer info finner dere det HER

-A9

Jeg må først å fremst få si takk til alle dere som har kommet med tilbakemeldinger på siste innlegg ♥ Men også til dere som i det hele tatt tok dere tid til å lese en av mine følelsesutbrudd. Det betyr mer enn dere tror. For jeg ser alle kommentarene deres, alle mailene deres og alle meldingene som kommer inn på facebook. Jeg ser dere alle. Det er godt å føle seg forstått, føle at noen andre forstår og ikke minst setter pris på det jeg gjør. Vi tror alltid at vår sorg er verre enn andres, men det er like vondt for alle. Uansett. Kan ærlig si at jeg holdt på å kaste opp i det jeg publiserte innlegget, det var skummelt. Men hvordan dere tar meg imot når jeg faller er ubeskrivelig. Jeg må ha de mest fantastiske leserne en blogger kan få og jeg skulle så gjerne gitt dere en klem hele gjengen. Dere delte innlegget mitt så mye at Side2 vile ha en liten sak, den kan dere lese HER. 


Så idag er jeg litt lettere i kroppen. Det føles som et par kilo rant av og den følelsen var god. Så er jeg bare nødt til å publisere en av mange fine kommentarer fra innlegget: «Jeg opplevde dette da jeg var 18 år, og skjønner veldig godt hva du går igjennom nå. Vi var sammen altfor kort, og jeg hadde kjærlighetssorg i over et år etter at det var slutt. Alt dreide seg om han, både når jeg var våken og når jeg sov. Etter et år med så mye intens smerte, var jeg så lei av meg selv og sorgen at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men plutselig fikk jeg en tanke, hva om jeg bare aksepterte at det alltid ville gjøre vondt, at han alltid ville vekke disse sterke følelsene i meg? Jeg endte med å akseptere det fullt ut, og fra den dagen, sakte med sikkert løsnet det. Det er vanskelig å forklare, og man må være klar for en endring selv, selv om den endringen er aksept av situasjonen. Ta en dag av gangen, det eneste som virkelig hjelper er tiden.

Skal sies, at selv om jeg nå er 15 år eldre, har mann og barn, som jeg elsker overalt på jord, så vil den første store forelskelsen og den første store kjærlighetssorgen alltid være en del av meg, og jeg vil aldri glemme den helt. Og når jeg innimellom møter han eller ser han på gata langt unna, så kommer det som et vindtak i kroppen. Ikke fordi jeg fortsatt er forelsket, men fordi han er selve symbolet på de mest intense gode og dårlige følelsene jeg har hatt. Tenker at slike opplevelser over tid gjør deg til et fullere menneske, såfremt du ikke lar deg slites istykker av det. Du vil ha mer forståelse, mer empati, mer kjærlighet å gi senere, fordi du vet hvordan det er å komme seg fra noe så vondt. Stå i det, kjærlighetssorg er noe av det verste man kan oppleve, men det vil gjøre deg til den personen det er meningen at du skal være.»

En av mange flotte kommentarer. 
Nå er det på tide med litt Portugal innlegg fremover, vi snakkes! 

-A9

Det har tatt meg lang til å fordøye om dette temaet er noe jeg vil skrive om, selvom mange har spurt og gravd etter det.

Jeg har alltid sett på bloggen min som en dagbok. En dagbok der jeg skal få lov å være ærlig med meg selv. Hylle mine oppnåelser og begrave mine feil. For det er hva språk gjør. Det begraver. Så etter enda 5 netter med drømmer som gjør at jeg begynner å lure på om jeg er gal er det klart for et sånt innlegg. Et sånt innlegg som krever så mye av sjelen min, men denne gangen også hjerte mitt.

Jeg vet det er mange av dere som har lest innlegget mitt «Når kroppen sier stopp«, som var et innlegg som sto meg så nært at jeg aldri trodde jeg skulle skrive noe lignende igjen. Men etter å ha våknet for femte gang på råd med klam rygg og hår som klistrer seg til pannen er jeg klar igjen. Det blir kanskje ikke like bra, men jeg skal nå fortelle dere om min verste smerte, noengang. 

Kjærlighetssorg. Hvor skal man starte? Mange har spurt meg hvordan man kommer seg igjennom, nettopp fordi man blir så hjelpeløs og mange så at nettopp jeg, falt hardt. Jeg falt så hardt at jeg begynte å tro at jeg var den første i hele verden som faktisk hadde fått så vondt av å miste en person som sto meg så nær. Men det er jo nettopp det at alle tenker det. Det er hvorfor jeg skriver dette idag. Halvveis fordi jeg trenger å få det ut, så drømmene kan stoppe for en stund og sinne mot alle rundt meg blir mindre. Den andre halvparten er dere. Jeg vil få andre til å forstå at dere er ikke alene. Jeg har følt nok på den følelsen. 
For det har seg sånn at hjerte vil aldri knuses så hardt som når man er 17 år. Det er bevist, sånn er det bare. Verken hode eller kroppen er forberedt på en slik smerte. Å for meg som aldri noengang hadde vært i nærheten å ha en kjæreste? Smalt det virkelig. Det dummeste er at jeg allerede kan kjenne tårene presse på. Det gjør meg sint.

For hvordan i helvette kommer man seg igjennom noe så vondt? Hvordan kommer man seg igjennom å miste en person som står deg mer nært enn moren og faren din? For det blir sånn. Det blir faktisk sånn. Uansett hvor patetisk det høres ut. Man blir så glad i noen at man blir blind. Man kommer plutselig til et punkt der man kunne gjort hva som helst. Man kunne flyttet ut på gata, tigget om penger resten av livet, så lenge man har den ene personen man elsker. Så lenge man har den personen ved sidna seg.

For meg er dette tøft å skrive, for jeg skriver om en person det ble slutt med for over et år siden. Jeg skriver om en gutt jeg elsket, men samtidig hatet. For vi gjorde hverandre mer vondt enn godt, men likevel? Var det en herlig, fantastisk og vond blanding som gjorde livet mitt komplett. For det er faktisk godt over et år siden det ble slutt. Over et år. Hm.. Å hvor er jeg akkurat nå? På vei til Portugal, stedet hvor jeg var første gang med han. Egentlig er jeg ganske glad for at jeg får dra hit å lage nye minner, minner som kan komme lenger opp i samtaler enn de gamle. Sånn at jeg ikke trenger å nevne «han» i det noen forteller om hvor fantastisk Portugal er. For i det jeg skriver dette? Sitter jeg på flyet. Etter 2 og en halv time har jeg sittet å irritert meg over alle lydene. Alle menneskene. Alle som slurper i seg den siste brus slanten og roper deretter ut til hele flyet «den var doven» mens de ler omhyggelig. Jeg har sittet å irritert meg over menneskene ved sidna meg som har diskutert om bestikket de fikk var laget av plast eller stål. At maten var så utrolig god til å se så ufyselig ut. At flyet faktisk ser stillestående ut når man titter ut av vinduet og hvor mektig desserten var. Jeg har irritert meg så stort at jeg nesten har holdt på å skrike «Hold kjeft«, deretter ta meg selv i å tenke «Anniken, du begynner å bli gal, pust, okei?» 
Så hva gjør jeg i en slik panikk situasjon? Når jeg engentlig skulle ønske av hele mitt hjertet (og dette mener jeg) at jeg hadde hatt nok guts til å gå helt amok på flyet. Skrike, slå, løpe opp og ned gangene til noen kunne tatt tak i meg og roet meg ned. Så jeg deretter skulle fått lov til å gråte i det uendelige. Bare for å få det ut. Ingen trenger å forstå, så lenge jeg bare kan få det gjort. Så en eller annen bare vet. Så kall meg gjerne oppmerksomhetssyk, eller kanskje en enorm empati jakter. Men det er bare sånn jeg er. Når ting koker over må jeg få ting ut, som bloggen, bloggen ble min store redning engang i tiden. Fordi jeg endelig kunne få skrive, skrive mine innerste tanker og som jeg fikk flere lesere? Lovte jeg meg selv å holde tungen i munnen. Du starter fordi du så på dette som en dagbok Anniken.
Den dagen du glemmer det kan du skrive avslutnings innlegget ditt å gå.

Kjærlighetssorg er noe dritt. Å det er vel sånn at det til og med er verre enn døden. Jeg husker jeg lo av nettopp det. At mennesker kunne ta livet av seg pga av et annet menneske? Hvor absurd og idiotisk er ikke det? Ha, det irriterte meg mye. Nettopp fordi jeg ikke hadde opplevd kjærlighet. Jeg hadde ingen erfaring. Så jeg fortsatte å synes det var teit, helt til den dagen jeg satte å vurderte det selv. Jeg var sønderknust. Å etter over et år drømmer jeg fortsatt om han, som om han ligger ved sidna meg når jeg våkner. Men det gjør han ikke. Jeg går fortsatt igjennom minner i hodet mitt, jeg piner meg selv, jeg vil ha smerten. For det er sånn, at smerte? Det krever å bli følt, og noenganger er det deilig å kjenne på den også. På en eller annen rar måte. For en ting skal være klinkende klart i dette innlegget. Det verste var ikke å miste «Han«. Det verste var å miste meg selv. Å miste meg selv. Miste meg selv totalt. Hemningsløst, rått og hardt. Jeg kunne skrevet den setningen til det uendlige. Jeg mistet meg selv.

For det tok meg lang tid å innse akkurat det. For før jeg møtte han hadde jeg på en eller måte funnet ut av hvem jeg var. Jeg hadde en forståelse over hvem jeg var, hvor jeg var her i livet og at jeg visste at jeg i det hele tatt eksisterte. Er det ikke sånn at vi mennesker er de eneste som faktisk vet at de eksisterer?

Men her å nå? Her på dette slitte flyet til Portugal, med unge og gamle mennesker susende rundt hverandre med sine egne stemmer. Så aner ikke jeg hvem jeg er. Jeg har ikke en eneste ledetråd. For de siste dagene har jeg sett på meg selv som en fortapt og urolg sjel, som ber til alt den kan om å bli frisk. Mm.. Som mamma sa igår «God tur jenta mi, og bli frisk«. For jeg er faktisk ikke så sikker på om jeg er frisk, eller om det er en følelse alle ungdommer har idag. Det er nettopp det som gjør meg gal. Jeg vet ikke om andre også føler det samme. Det er tabu. Det temaet kommer på en eller annen måte ikke ut i verden. Selvom alle vet det. Alle gjør det. Er vi redde for at den andre ikke skal forstå? At den andre skal svare «Nei, jeg har det egentlig veldig bra jeg«. Alle har det til tider, men jeg tror at denne alderen er en rullende berg og dalbane. Uten like. Den er spennende, hysterisk morsom, latterlig bra men også forferdelig vond, et hav av tårer og for mye av «Jeg føler meg ikke pen idag» «Jeg er sliten»  «Faen jeg begynner å bli gal«

Så hvordan finner man tilbake til hektene igjen? Verden kommer ikke til å stå stille selvom du vil det. Istede raser verden forbi deg med skole, venner, sorg og stress. Vi har ikke kontroll. Jeg har ikke kontroll. For vi vil alltid tenke at «Min kjærlighetssorg er noe annet enn din, du aner ikke, du forstår ikke, så jeg kommer til å sende den meldingen uansett» det er akkurat der vi må ta oss selv. For i det du sender den meldingen er du lettet, du føler deg så sinnsykt lettet og du fikk sagt det du ønsket å si. Men etter et par minutter forstår man at det var dumt. Det var døds dumt.

Akkurat det der blir en evig rundgang. Man begynner å tenke på ting man ikke fikk sagt og sender bare «En melding til«. Det er det dummeste man kan gjøre. Det tok meg bare så lang tid å innse. Så har vi det andre.. Det med å finne på ting så man kan møte den personen. Nevne den buksen du hadde glemt igjen, som plutselig var din favoritt og du bare må ha den. Eller bare sende en melding når du er full. Ja, for da kan du vel skylde på det dagen etter? Jeg har gjort det der uendelig mange ganger, men jeg er glad jeg aldri kom til punktet ved å skade meg selv. For jeg vet mange gjør det. Kun for at kanskje? Kanskje vil han da se meg. 

Men etter så mye energi, hva får man ut av det? Hva får man ut av alle meldingene, de dumme unnskyldningene av å hente noe og planlegge ting så man møtes? Ingenting annet enn at man gjør seg selv mere vondt. For tilslutt sitter du kun igjen med tid. Tid, tid og tid. Det positive med det er at du faktisk har kommet deg et steg videre. Det negative? Er at dette er den verste delen. Den uendlige tiden og ikke minst stillheten. Så faller du tilbake på meldingsmetoden igjen etter en lang stund? Ikke skam deg. Mennesker glemmer fort. Ta deg heller i det og lær av det. Forstå enda engang. At det var ikke så lurt.
Så hva gjør man? Jo. Vet dere hva? Dere kommer aldri til å få noe bedre svar enn «Ingenting«. Det hjelper ikke å møte masse gutter for å prøve å finne en erstatter. Eller drikke seg drita hver eneste helg. Jeg trodde ikke jeg skulle komme over «Han» før jeg gravde min egen grav. Tro meg. Uansett hva du som leser føler eller sier. Jeg trodde aldri i mitt liv her på jorda at det ville skje. Men så har det seg sånn at tid leger alle sår. Men arrene vil forbli. Jeg vet med meg selv at når du er 40 år med barn og hus? Kommer du fortsatt til å få en underlig følelse i magen om du går forbi han. Bare spør moren din. Det er bare sånn det er. Det betyr ikke at man ikke har kommet over det. Den første vil alltid være den beste og ikke minst den verste. Det var første gang man gå hjerte sitt til noen, og uansett forhold i ettertid, vil det baseres på første gang. Nettopp fordi du nå har erfaring, du har nå opplevd og du vet nå hva man burde gjøre og ikke.

Det tar tid. Uendelig tid. Men man må bare. Man må bare få dagene til å gå. Å uansett om han er i tankene dine hver eneste dag? Det vil gi slipp. Litt etter litt etter litt. Det finnes ingen mirakel kur annet enn at man en dag vil se på det som en enorm erfaring. Hvor enn håpløst det høres ut? Ikke send den meldingen og ikke planlegg det lille møte. Ta deg sammen. Er dere ment å være med hverandre? Vil også det skje. Men uten deg og uten han. Ikke tving noe til. Ikke mist deg selv.

Ikke mist deg selv så hardt at du blir redd. For all del ikke mist deg så hardt at det er «Han» du skylder på når du har det vondt. For jeg gjør ofte det. Jeg lar det være grunnen, fordi det er enkelt. Sannheten er bare at jeg ikke lenger vet noe om meg selv. For i det siste har jeg vært redd. Jeg har vært redd for alt som i det hele tatt foregår rundt meg. Følelsen av å ikke ha kontroll. Følelsen av å måtte prestere, være hyggelig med alle, smile pent og spise nok. Huske på alle de hverdagslige tingene som du selv føler at alle andre klarer fint å gjøre automatisk. Jeg er redd jeg ikke vet hvem jeg selv er. Om jeg noengang kommer til å kunne fortelle en person om meg selv, forklare meg selv og kjenne meg selv så godt uten å virke helt rar. Jeg skulle ønske det fantes en pause knapp i dette livet. Bare en liten pustepause så jeg kunne funnet tilbake til den jenta jeg var før kjærligheten. Det er lenge siden jeg «Bare var Anniken» Men den dagen vil komme og da vil jeg takke den vonde perioden. Tro meg.

-A9

Ahh, det er så deilig her nede! Hadde både gruet og gledet meg til denne turen. Gledet meg fordi det skulle bli deilig å komme bort. Gruet meg fordi, ja.. Hva skal man si, jeg er ikke i mine fulle fem om dagen og kjenner at jeg har mye på hjerte. Jeg har skrevet et innlegg som står meg nært, men om jeg tør å publisere det enda er en annen sak. Vi får se! Uansett! Herregud. Kan ikke huske at Portugal var så fint! Er en stund siden jeg var her sist, men da var det både kaldt og surt ute. Denne gangen er det fantastisk. Temperaturen er akkurat passe og folkene er supre! Lapoint vet virkelig hva de holder på med og jeg anbefaler alle å ta seg en slik tur! Jeg har aldri surfet i hele mitt liv, så ikke vær redd for å la det være grunnen til at dere ikke drar! De har kurs til både nybegynnere og de mer erfarne.
Anbefaler det faktisk på det sterkeste!


Nå skal jeg hoppe på yoga timen! Vi snakkes.

-A9