Det har tatt meg lang til å fordøye om dette temaet er noe jeg vil skrive om, selvom mange har spurt og gravd etter det.
Jeg har alltid sett på bloggen min som en dagbok. En dagbok der jeg skal få lov å være ærlig med meg selv. Hylle mine oppnåelser og begrave mine feil. For det er hva språk gjør. Det begraver. Så etter enda 5 netter med drømmer som gjør at jeg begynner å lure på om jeg er gal er det klart for et sånt innlegg. Et sånt innlegg som krever så mye av sjelen min, men denne gangen også hjerte mitt.
Jeg vet det er mange av dere som har lest innlegget mitt «Når kroppen sier stopp«, som var et innlegg som sto meg så nært at jeg aldri trodde jeg skulle skrive noe lignende igjen. Men etter å ha våknet for femte gang på råd med klam rygg og hår som klistrer seg til pannen er jeg klar igjen. Det blir kanskje ikke like bra, men jeg skal nå fortelle dere om min verste smerte, noengang.
Kjærlighetssorg. Hvor skal man starte? Mange har spurt meg hvordan man kommer seg igjennom, nettopp fordi man blir så hjelpeløs og mange så at nettopp jeg, falt hardt. Jeg falt så hardt at jeg begynte å tro at jeg var den første i hele verden som faktisk hadde fått så vondt av å miste en person som sto meg så nær. Men det er jo nettopp det at alle tenker det. Det er hvorfor jeg skriver dette idag. Halvveis fordi jeg trenger å få det ut, så drømmene kan stoppe for en stund og sinne mot alle rundt meg blir mindre. Den andre halvparten er dere. Jeg vil få andre til å forstå at dere er ikke alene. Jeg har følt nok på den følelsen. 
For det har seg sånn at hjerte vil aldri knuses så hardt som når man er 17 år. Det er bevist, sånn er det bare. Verken hode eller kroppen er forberedt på en slik smerte. Å for meg som aldri noengang hadde vært i nærheten å ha en kjæreste? Smalt det virkelig. Det dummeste er at jeg allerede kan kjenne tårene presse på. Det gjør meg sint.
For hvordan i helvette kommer man seg igjennom noe så vondt? Hvordan kommer man seg igjennom å miste en person som står deg mer nært enn moren og faren din? For det blir sånn. Det blir faktisk sånn. Uansett hvor patetisk det høres ut. Man blir så glad i noen at man blir blind. Man kommer plutselig til et punkt der man kunne gjort hva som helst. Man kunne flyttet ut på gata, tigget om penger resten av livet, så lenge man har den ene personen man elsker. Så lenge man har den personen ved sidna seg.
For meg er dette tøft å skrive, for jeg skriver om en person det ble slutt med for over et år siden. Jeg skriver om en gutt jeg elsket, men samtidig hatet. For vi gjorde hverandre mer vondt enn godt, men likevel? Var det en herlig, fantastisk og vond blanding som gjorde livet mitt komplett. For det er faktisk godt over et år siden det ble slutt. Over et år. Hm.. Å hvor er jeg akkurat nå? På vei til Portugal, stedet hvor jeg var første gang med han. Egentlig er jeg ganske glad for at jeg får dra hit å lage nye minner, minner som kan komme lenger opp i samtaler enn de gamle. Sånn at jeg ikke trenger å nevne «han» i det noen forteller om hvor fantastisk Portugal er. For i det jeg skriver dette? Sitter jeg på flyet. Etter 2 og en halv time har jeg sittet å irritert meg over alle lydene. Alle menneskene. Alle som slurper i seg den siste brus slanten og roper deretter ut til hele flyet «den var doven» mens de ler omhyggelig. Jeg har sittet å irritert meg over menneskene ved sidna meg som har diskutert om bestikket de fikk var laget av plast eller stål. At maten var så utrolig god til å se så ufyselig ut. At flyet faktisk ser stillestående ut når man titter ut av vinduet og hvor mektig desserten var. Jeg har irritert meg så stort at jeg nesten har holdt på å skrike «Hold kjeft«, deretter ta meg selv i å tenke «Anniken, du begynner å bli gal, pust, okei?» 
Så hva gjør jeg i en slik panikk situasjon? Når jeg engentlig skulle ønske av hele mitt hjertet (og dette mener jeg) at jeg hadde hatt nok guts til å gå helt amok på flyet. Skrike, slå, løpe opp og ned gangene til noen kunne tatt tak i meg og roet meg ned. Så jeg deretter skulle fått lov til å gråte i det uendelige. Bare for å få det ut. Ingen trenger å forstå, så lenge jeg bare kan få det gjort. Så en eller annen bare vet. Så kall meg gjerne oppmerksomhetssyk, eller kanskje en enorm empati jakter. Men det er bare sånn jeg er. Når ting koker over må jeg få ting ut, som bloggen, bloggen ble min store redning engang i tiden. Fordi jeg endelig kunne få skrive, skrive mine innerste tanker og som jeg fikk flere lesere? Lovte jeg meg selv å holde tungen i munnen. Du starter fordi du så på dette som en dagbok Anniken.
Den dagen du glemmer det kan du skrive avslutnings innlegget ditt å gå.
Kjærlighetssorg er noe dritt. Å det er vel sånn at det til og med er verre enn døden. Jeg husker jeg lo av nettopp det. At mennesker kunne ta livet av seg pga av et annet menneske? Hvor absurd og idiotisk er ikke det? Ha, det irriterte meg mye. Nettopp fordi jeg ikke hadde opplevd kjærlighet. Jeg hadde ingen erfaring. Så jeg fortsatte å synes det var teit, helt til den dagen jeg satte å vurderte det selv. Jeg var sønderknust. Å etter over et år drømmer jeg fortsatt om han, som om han ligger ved sidna meg når jeg våkner. Men det gjør han ikke. Jeg går fortsatt igjennom minner i hodet mitt, jeg piner meg selv, jeg vil ha smerten. For det er sånn, at smerte? Det krever å bli følt, og noenganger er det deilig å kjenne på den også. På en eller annen rar måte. For en ting skal være klinkende klart i dette innlegget. Det verste var ikke å miste «Han«. Det verste var å miste meg selv. Å miste meg selv. Miste meg selv totalt. Hemningsløst, rått og hardt. Jeg kunne skrevet den setningen til det uendlige. Jeg mistet meg selv.
For det tok meg lang tid å innse akkurat det. For før jeg møtte han hadde jeg på en eller måte funnet ut av hvem jeg var. Jeg hadde en forståelse over hvem jeg var, hvor jeg var her i livet og at jeg visste at jeg i det hele tatt eksisterte. Er det ikke sånn at vi mennesker er de eneste som faktisk vet at de eksisterer?
Men her å nå? Her på dette slitte flyet til Portugal, med unge og gamle mennesker susende rundt hverandre med sine egne stemmer. Så aner ikke jeg hvem jeg er. Jeg har ikke en eneste ledetråd. For de siste dagene har jeg sett på meg selv som en fortapt og urolg sjel, som ber til alt den kan om å bli frisk. Mm.. Som mamma sa igår «God tur jenta mi, og bli frisk«. For jeg er faktisk ikke så sikker på om jeg er frisk, eller om det er en følelse alle ungdommer har idag. Det er nettopp det som gjør meg gal. Jeg vet ikke om andre også føler det samme. Det er tabu. Det temaet kommer på en eller annen måte ikke ut i verden. Selvom alle vet det. Alle gjør det. Er vi redde for at den andre ikke skal forstå? At den andre skal svare «Nei, jeg har det egentlig veldig bra jeg«. Alle har det til tider, men jeg tror at denne alderen er en rullende berg og dalbane. Uten like. Den er spennende, hysterisk morsom, latterlig bra men også forferdelig vond, et hav av tårer og for mye av «Jeg føler meg ikke pen idag» «Jeg er sliten» «Faen jeg begynner å bli gal«

Så hvordan finner man tilbake til hektene igjen? Verden kommer ikke til å stå stille selvom du vil det. Istede raser verden forbi deg med skole, venner, sorg og stress. Vi har ikke kontroll. Jeg har ikke kontroll. For vi vil alltid tenke at «Min kjærlighetssorg er noe annet enn din, du aner ikke, du forstår ikke, så jeg kommer til å sende den meldingen uansett» det er akkurat der vi må ta oss selv. For i det du sender den meldingen er du lettet, du føler deg så sinnsykt lettet og du fikk sagt det du ønsket å si. Men etter et par minutter forstår man at det var dumt. Det var døds dumt.
Akkurat det der blir en evig rundgang. Man begynner å tenke på ting man ikke fikk sagt og sender bare «En melding til«. Det er det dummeste man kan gjøre. Det tok meg bare så lang tid å innse. Så har vi det andre.. Det med å finne på ting så man kan møte den personen. Nevne den buksen du hadde glemt igjen, som plutselig var din favoritt og du bare må ha den. Eller bare sende en melding når du er full. Ja, for da kan du vel skylde på det dagen etter? Jeg har gjort det der uendelig mange ganger, men jeg er glad jeg aldri kom til punktet ved å skade meg selv. For jeg vet mange gjør det. Kun for at kanskje? Kanskje vil han da se meg.
Men etter så mye energi, hva får man ut av det? Hva får man ut av alle meldingene, de dumme unnskyldningene av å hente noe og planlegge ting så man møtes? Ingenting annet enn at man gjør seg selv mere vondt. For tilslutt sitter du kun igjen med tid. Tid, tid og tid. Det positive med det er at du faktisk har kommet deg et steg videre. Det negative? Er at dette er den verste delen. Den uendlige tiden og ikke minst stillheten. Så faller du tilbake på meldingsmetoden igjen etter en lang stund? Ikke skam deg. Mennesker glemmer fort. Ta deg heller i det og lær av det. Forstå enda engang. At det var ikke så lurt.
Så hva gjør man? Jo. Vet dere hva? Dere kommer aldri til å få noe bedre svar enn «Ingenting«. Det hjelper ikke å møte masse gutter for å prøve å finne en erstatter. Eller drikke seg drita hver eneste helg. Jeg trodde ikke jeg skulle komme over «Han» før jeg gravde min egen grav. Tro meg. Uansett hva du som leser føler eller sier. Jeg trodde aldri i mitt liv her på jorda at det ville skje. Men så har det seg sånn at tid leger alle sår. Men arrene vil forbli. Jeg vet med meg selv at når du er 40 år med barn og hus? Kommer du fortsatt til å få en underlig følelse i magen om du går forbi han. Bare spør moren din. Det er bare sånn det er. Det betyr ikke at man ikke har kommet over det. Den første vil alltid være den beste og ikke minst den verste. Det var første gang man gå hjerte sitt til noen, og uansett forhold i ettertid, vil det baseres på første gang. Nettopp fordi du nå har erfaring, du har nå opplevd og du vet nå hva man burde gjøre og ikke.
Det tar tid. Uendelig tid. Men man må bare. Man må bare få dagene til å gå. Å uansett om han er i tankene dine hver eneste dag? Det vil gi slipp. Litt etter litt etter litt. Det finnes ingen mirakel kur annet enn at man en dag vil se på det som en enorm erfaring. Hvor enn håpløst det høres ut? Ikke send den meldingen og ikke planlegg det lille møte. Ta deg sammen. Er dere ment å være med hverandre? Vil også det skje. Men uten deg og uten han. Ikke tving noe til. Ikke mist deg selv.
Ikke mist deg selv så hardt at du blir redd. For all del ikke mist deg så hardt at det er «Han» du skylder på når du har det vondt. For jeg gjør ofte det. Jeg lar det være grunnen, fordi det er enkelt. Sannheten er bare at jeg ikke lenger vet noe om meg selv. For i det siste har jeg vært redd. Jeg har vært redd for alt som i det hele tatt foregår rundt meg. Følelsen av å ikke ha kontroll. Følelsen av å måtte prestere, være hyggelig med alle, smile pent og spise nok. Huske på alle de hverdagslige tingene som du selv føler at alle andre klarer fint å gjøre automatisk. Jeg er redd jeg ikke vet hvem jeg selv er. Om jeg noengang kommer til å kunne fortelle en person om meg selv, forklare meg selv og kjenne meg selv så godt uten å virke helt rar. Jeg skulle ønske det fantes en pause knapp i dette livet. Bare en liten pustepause så jeg kunne funnet tilbake til den jenta jeg var før kjærligheten. Det er lenge siden jeg «Bare var Anniken» Men den dagen vil komme og da vil jeg takke den vonde perioden. Tro meg.
-A9