
Jeg vet ikke. Er jeg virkelig her igjen? Høst, og for mye tanker under det hvite lakenet? Går det ann å bli for naturlig? Går det ann å embrace kvisene sine hakket for mye? Går det ann å gå seg selv så jævla vill? «Du må enten være jævla bekymra, eller begynne å leve livet ditt»
Kanskje du bare skal gå din egen vei, slik at livet heller kan finne en kjærlighet til deg på veien, som er tilpasset det livet du vil leve?
Har jeg virkelig nesten blitt en litt sliten gammel tante som ikke har tatt vare på seg selv det siste året, de to siste årene fordi hun har hatt nok med å få alle ungene sine opp og frem? Dere skjønner. I det siste har jeg bare spasert og traska rundt i Oslo, og jeg skal forsette med det en stund. Ta en kaffe her og der, spise en bolle, et rundstykke, gå til bena er såre og gnagsårene forsiktig legger seg på helen. Jeg har vært så opptatt med å få boken opp og frem, ikke bare boken. Men min egen kleskolleksjon. Disse to tingene har jeg jobbet sånn for, det og kjærligheten. Jeg har surra så jævlig med kjærligheten, har jeg ikke det? Selvom jeg lovte meg selv å ikke gjøre det. Ikke henge fast i noe dødt. Ikke klamre seg fast i noe ødelagt. Hvorfor må jeg det. Hvorfor gjør jeg det? Dere skjønner at.. Jeg har vært så redd for å ikke være flink pike at jeg nesten har glemt hvordan jeg ordlegger meg. Bloggen blir mindre og mindre personlig, og jeg? Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg har holdt på med. Det er akkurat som om jeg plutselig er helt lost på andre siden av fortauet. Under det store bjørketreet og ikke helt vet hvilken vei jeg skal gå. Hvilken vei som er hjem, og vil jeg hjem? Jeg har nå oppnådd to store mål i livet, to mål jeg har ønsket å gjøre så lenge jeg kan huske. «Du sa det jo når du var 16 Anniken, å skrive bok mener jeg. Jeg husker du faktisk sa det». Jeg vet. Likevel er jeg nesten små klein fordi alle andre har også gjort det. Men kanskje er det noe helst spesielt ved min likevel. Siden jeg faktisk tror det var en liten del av livet mitt. Meningen at jeg skulle skrive den. Kanskje det også er problemet, jeg er 22 år og har fått det til. Skal jo kunne si det. At jeg fikk det til. Jeg bare har ikke forstått hvor mye jeg faktisk har fokusert på nettopp det. Nesten glemt å leve litt. Nesten glemt å puste. Nesten glemt hvor mye det har knytt seg i brystet av stress. Alltid være ikke tilstede. Alltid falle ut av samtaler, alltid irritere seg over at man gjør det. Når mamma sa det forsto jeg det var ille. At til og med hun syntes jeg falt ut hele tiden. «Hva tenker du på» sa hun. Ingenting sa jeg. Og det var sant. Når jeg faller ut er det bare helt stille i topplokket. Jeg tenker ingenting. Jeg vet ikke hva jeg vil med denne teksten heller. Det er bare det at jeg er livredd for at høsten skal forsvinne, før den i det hele tatt har startet. Redd jeg skal stresse meg igjennom det hele. Glemme å sette pris på ting, skape de minnene som sitter fast i kroppen. Vel, jeg vil være tilstede. Det er det jeg prøver å si, tror jeg. At jeg vil få med meg det som sies rundt meg, skjer rundt meg, lukte, smake, lytte og le. Sånn på ekte få det med meg. Jeg har jobbet og stresset så mye at jeg nesten har glemt litt hvordan det føles å føle, hvor sprøtt er det. Hvor sinnsykt sprøtt er det. Som at ferien var over på et blunk og når alle var tilbake på jobb, hadde jeg vært der hele tiden. Istede for å ta noen dager fri, stresset jeg bare over de dagene jeg «glemte» å jobbe. Jeg kan ikke skru det av. Bestefar døde denne uken forresten, på mammas bursdag. Visste han var dårlig, men kunne ikke si noe. Kunne ikke si det til mamma. Ville hun skulle kose seg, ville hun skulle kunne smile på bursdagen sin. Så typisk, selvfølgelig måtte han dø da. Så mange ting som skulle skje dette året. Som at tante gikk bort i vinter, søsteren til mamma. Moren til kusinen og fetteren min, kona til onkel. Vil bare få det bort, få bort hele året. Eller la høstbladene begrave alt, deretter snøen. Ikke at julen blir den samme heller, jeg vet ikke engang om det blir noe jul, men det gjør ingenting. Det viktigste er at alle bare har det bra nå, at det blir som det blir.
Ta vare på hverandre, og ikke minst.. Ta på vare på deg selv.
For har hjertet ditt sett bedre dager, kan jeg banne på at du vil se dem igjen.