• VONDE FØLELSER •
Vi har tatt en pause. Bare de fem ordene fikk meg til å begynne å gråte igjen. Faen. Du strålte på trening i dag sa hun, min venninne. Kan ikke skjønne hvordan du mente det, jeg har grått i hele dag. Hele natt. Jeg har lyst på snus igjen, en røyk eller kanskje litt rødvin. Alt som kan dempe det lille tomrommet, bare litt. Vi ble enige, det er ikke det. Men jeg trodde ikke det skulle føles ut som om det er slutt. For dette er ikke slik som i sommer, da jeg valgte at vi måtte gå hver vår vei. Hvem prøvde jeg å lure, jeg klarte ikke sørge da. Skal jeg få alt nå i stedet? Jeg trodde ikke jeg hadde det i meg lenger heller, muligheten til å være såret eller lei meg. For jeg er faen beinhard, selvom jeg gråter når pleierne dytter bestefar forsiktig over i sengen med liggesår og han skriker litt av smerte. Jeg er skikkelig lei meg, for første gang på veldig lenge. Akkurat som om jeg ikke har hatt følelser på et helt år, for nå har jeg helt glemt følelsen av å være alene, og hvordan klarte jeg det i 4 år? Jeg og Anders har lovt hverandre å ikke snakke sammen på 14 dager. Ikke et ord, for å kjenne på ting. Det er dag tre, og jeg rakner i det stille. Får problemet er ikke å miste kjæresten, de syrlige kyssene og måten han tar på meg på. Jeg har mistet bestevennen min, han som støtter meg igjennom alt. La oss bare si at jeg aldri har hatt en slik bestevenn før, og min forrige eks var ikke nærheten av en venn. Anders er han jeg gjør alt med, sier alt til, og betror meg til. Jeg visste kanskje ikke hva en slik kjærlighet var, men hvorfor er jeg så HELVETTES lei meg. Jeg blir sint og den verste følelsen av alt er at jeg ikke kan si det til han. Si til han at vi må finne ut av dette asap, om vi skal være sammen eller ikke. For jeg klarer ikke denne halvveis greia. Jeg er for sta. For redd for å havne i feil boble, på feil side. Jeg har allerede kjærlighetssorg over noe jeg enda ikke har mistet.
• ENSOM SA DU? •
Jeg så Sophie skrev at hun var ensom her om dagen, men jeg leste ikke blogginnlegget. Jeg aner ikke hva hun skrev om; men er det ting jeg vet er at jeg aldri var ensom med Anders. Jeg har helt glemt hvordan det er å være med venninner, mens ensomheten spiser deg opp fordi du ikke har en ordentlig bestevenninne. Og om du har det så er hun faen halve jorden unna deg. Hvordan klarte jeg 4 år med ensomhet. For nå kryper den seg oppover ryggraden min, forteller meg at jeg ikke kan få til noe, og at boken må jeg bare legge på hyllen. Kleskolleksjonen, og om ikke alt annet. Alt rakner i hodet på meg, og det startet i julen. Som små panikk rush i mitt eget sinn som sier at alt er over. Jeg er litt skremt om dagen, og det at jeg også bor med noen gjør det også vanskelig. Jeg er som en livredd hamster som ikke vet hvilket hjørne jeg kan gjemme meg for at alt skal være stille, eller hvor jeg kan være alene. Men så vil jeg jo ikke det heller. Det verste av alt er det. At jeg er så sulten på å møte mennesker. Jeg vil møte nye venninner, mennesker å bli glad i. Slike ting som blir lagt på hylla fordi man har en kjæreste som er der for deg hele tiden. Så om du vil invitere meg på et vors i helgen så kommer jeg, haha. Jeg tror jeg søker nye mennesker i livet mitt.
• HÅP & DRØMMER •
Det er ingen ting i veien med kjærligheten mellom meg og Anders. For den brenner. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tatt opp telefonen i dag for å sende han en melding. Si at jeg savner han allerede, at jeg ikke klarer det her, at jeg ikke vil ha en kjærlighetssorg til. Hvordan skal jeg klare å se han på gaten uten å gå mot han. Hvordan skal jeg se han holde rundt noen andre, eller ta seg et glass på en varm bar mens jeg sitter hjemme å skriver. Jeg blir sint på meg selv for at jeg ikke sto i valget mitt i sommer. At jeg ikke klarte å ende det når jeg sa det. Jeg klarte ikke stå opp for meg selv. Jeg vet ikke om det gjør meg svak eller sterk. Jeg har kanskje mistet kjæresten min før, men jeg har aldri mistet min aller beste venn. Jeg er livredd dere. Jeg er livredd for disse følelsene som strømmer i kroppen min. Tårer som ikke har sett dagens lys på flere år, og tankene jeg ikke klarer å gi slipp på. Jeg vil ikke snakke med noen heller, jeg bare trener. Spiser, hater tv og klarer ikke skrive bok. Alt stopper, jeg måper. Smiler. «Du strålte på trening i dag», jeg får det ikke ut av hodet. Har jeg blitt så god?
Så forbanna god til å late som om alt er fint.
og ingen vet hvem jeg er.




































