Stille. Det er så innmari stille. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg om 10 ting du ikke visste om meg. Men tanken på om jeg skal kjøpe piano eller ikke står i hodet på meg, samtidig som jeg leser tittelen på boken i vinduskarmen som heter «sad girls» som jeg kjøpte for flere måneder siden og er ulest. Jeg har også masse trøffel potetchips mellom fingrene, og håret er vått i en knute i nakken. Jeg sitter også med den nye macen min, som jeg kjøpte fordi jeg innbilte meg at den gamle hadde dårlig kvalitet på bildene mine. Som om alle skal begynne å bytte pc fordi ingen med et normalt øye ville brydd seg om bildene er uskarpe pga av en relativt ny mac man har hatt i et par år. Så begynner jeg å tenke på Iphone X, skulle jeg kjøpt den – selvom den jeg har nå fungerer fint med et par skrammer på siden. Jeg tenker også på den helt nye Gucci jakken min jeg ikke har brukt, som jeg har spart helt til jeg og Anders skal på tur sånn at jeg kan få fine bilder. Så teit? Hvilken del av meg mener det er en logisk tankegang, og hva for et liv og bekymringer? Det samme med Acne jakken min, det samme med et par bukser. Jeg sjekker planleggingsboken min hver halvtime, slik at jeg ikke har glemt om jeg har noe jobb i dag. Og øreproppene min er borte. Jeg hører ikke på musikk lenger, men jeg vurderer å kjøpe meg et piano bare fordi jeg har ønsket meg det i 4 og et halvt år. Piano timene jeg bestilte i fjor dukket jeg aldri opp på, og jeg bekymrer meg litt ekstra for kvisene i ansiktet mitt – selvom jeg bare bruker naturlig hudpleie. Jeg henger mellom en tråd om jeg skal shave meg under armene eller om jeg skal la de være. Om jeg føler meg mer sikker med hår, eller om det å sitte på Pinerolo og drikke vin ble litt for vanskelig for meg i en tynn topp der armhulene synes.

Jeg bekymrer meg for at jeg har stoppet opp med å skrive bok, og jeg jobber intenst med kleskolleksjonen min. Jeg stresser over at jeg ikke maler lenger, tegner, drikker rødvin klokken 14:00 og tar kreative bilder med såpebobler. Selvom jeg har ca 4 kunstutstillinger i hode jeg har lyst til å utrede. For plutselig lå jeg flat i sengen, uten Anders, uten musikk, uten varme fra ovnen som røk. I sengetøyet av lin som skraper forsiktig mot de støle lårene mine fordi jeg plutselig bestemte meg for å ta squats på Elexia, selvom jeg nektet 7 ganger. Fordi jeg følte meg som en pinne, fordi jeg følte alle stirret på meg, fordi jeg var redd Anders ville like noen andre bedre enn stilken i speilet. Jeg har gått ned i vekt og jeg prøver å kontrollere det og humøret mitt er opp og ned som en berg og dalbane uten tidsrom.

For å ikke snakke om at jeg… Jeg ikke har fortalt dere en dritt av dette.

Alle disse hverdagslige problemene, de teite små problemene som usikkerhet rundt armhuler, squats på Elexia eller kvisene i ansiktet mitt. Det er jo det jeg var så flink til å fortelle dere om. At jeg er en ekstrem introvert, men likevel en åpen bok. At jeg ikke er spesiell for fem flate øre, men at jeg liker røde og orange sokker. At jeg elsker te, men drikker det aldri. At jeg hater å trene, men gjør det likevel. At jeg fryser om natten, og at jeg bruker en time i dusjen – men 10 minutter på sminken. At jeg savner sjokoladetrøfler og rødvin, sødme og jentekvelder. At jeg drar opp fortiden min i en bok jeg ofte lurer på om jeg har lyst å dele, for personlig, for vondt og sinnet holder meg igjen. Sprekker jeg boblen er den sprukket og hva om Anders ikke takler mer da? Jeg advarte han, jeg sa det ville bli vanskelig. At jeg er en hard nøtt å knekke, og når den er knukket er kanskje ikke innholdet så vakkert som man skulle tro.

Du var den populære på skolen Anders, jeg var den sorte andungen. Hun som ikke passet inn, hun som fortsatt ikke passer inn. Hun som svelger 3 ganger når du spør hva som skjedde, og jeg sier stopp fordi vannet i øyet vil presse seg ut.

For hun er ikke hipster, kunstner eller poesi etende insta queen, eier ikke en Chanel veske, og liker ikke drinker. Eller kanskje er jeg, kanskje det er det at jeg er alt på en og samme tid, for hun snapper ikke så ofte, eller fyller leppene. Hun vet ikke helt om hun savner kjøtt, men spiser gress. Hun har søvnparalyse fra helvette til månen, vil at noen skal si elsker, elsker deg og sitter alltid litt skjevt på stolen. Hun drar i neglene sine til de knekker, klemmer, klemmer, klemmer – ja jeg vet du ser jeg klemmer. På noe større, noe bedre, noe annet. Glasset, gi meg glasset. Gi meg glasset helt til du er klar som krystall og alt bak deg er blurry. Som når jeg stirrer på øyenvippene dine, og verden ikke eksisterer da du ligger på siden å sover. Jeg har så lyst å fange det, men jeg kan ikke, klarer ikke, får ikke teknologien til å fungere. Som om den svikter meg, lover hele verden, men gir meg ikke et eneste øyeblikk. Som når jeg sitter på do og bæsjer, og hele doskålen sitter fast på stumpen. Jeg dykker ned i en verden og minuttene, timene, sommeren, årene blunk blitz smil borte. Jeg svelger en verden jeg ikke liker og stresser over alt, ingenting, alt igjen – sirkelen. Sirkel. Sirkler. Likevel så, likevel så kan jeg jo bare gjøre det. Slutte å stresse, men male og skrive. Hvis det hadde vært så enkelt, for livet er til tider så flott. Så fint, så vakkert med latter, skravling og naturvin. Pet nat og flere bobler. Jeg logger meg av livet i alle sosiale sammenhenger, jeg snapper ikke på middager, møter, hverdagen – jeg holder meg unna de gangene jeg kan. Men får dårlig samvittighet over at jeg ikke deler favoritt vinene mine, hvor glad jeg er i pet nat, eller favoritten i veska. Hvordan kombinere de 17 livene man har lyst å leve i et og samme? Hvordan være små fyllesyk dagen derpå, men dele hele livet sitt på en skjerm. Jeg ba ingen lese, jeg hadde ikke syke overskrifter og jeg gråt av hver eneste stygge kommentar. Nå hvisker dere bare annijor på bussen og jeg er redd dere ikke synes jeg er like pen i virkeligheten mens dere ser på siden av det usminkede ansiktet mitt som er flambert i kviser. For jeg vil leve et liv i en campingvogn og reise verden rundt og ikke eie noe som helst. Samtidig som jeg vil leve et liv som blogger, kjøpe meg en leilighet og ha fine ting.
Tell me your secrets
And ask me your questions
Oh, let’s go back to the start
Running in circles

Jeg har fortalt dere om forskjellige ører, mobbing, sorg, angst og kjærlighetssorg. Sutter og smil. Latskap og tvil. Hvor mange ganger skal det gjentas, fortelles, granskes, spises og spyttes ut igjen? Så sårbar, så usikker, så stolt og så selvanalyserende. Ikke på kroppen, ikke på ansiktet, ikke på smilet, ikke på puppene – på oppførsel, på vennene, på sinnet, på tankene. Hard mot seg selv, hard for å ikke gjøre noe galt, hard for å beskytte seg selv. Irriterende, irritert, fingre, bokstaver, pc, trøffel chips gris og et tent telys. Og oppi det hele, hvor ironisk, hvor teit og hardt det er å si. Så håper jeg dere vil nominere meg til Vixen, du kan gjøre det.. HER. Takk, kanskje.
Godnatt.