

Kaja, ordløs. Hvordan kan man beskrive sin egen halvdel? Noenganger blir det vanskelig å forklare, for man føler man sitter å skryter om sin egen bedre side. Det er akkurat sånn det føles. Som om jeg fyrer løs en rakett om hvor fantasisk jeg selv er. For Kaja er min bedre side. Hun er real, sterk, god og tolmodig. Hun tok meg under vingen når ingen andre ville se ansiktet mitt. Mens andre jenter tok tak i drikken min på fest, slang den i seg og smalt den ned på bordet mens de sa «fyfaen det smakte hore», var det Kaja som ville snakke med meg. Hun mistet en hel vennegjeng fordi hun måtte velge mellom å henge med en blond blogger fra Drammen som ingen likte, eller minste alle jentene hun hadde kjent hele livet. Jeg husker jeg ba på mine knær om at hun måtte slutte. Slutte å henge med meg, for jeg ba hun aldri om å velge.

Så hvem er Kaja? Kaja er det mest fantastiske menneske jeg noensinne har møtt. Kaja viste meg kjærlighet. Kaja var den som gjorde at jeg forsto at det gikk ann å bli glad i mennesker igjen. For jeg hatet de, jeg hatet de alle sammen og jeg taklet ikke lenger å være sosial. Jeg stengte meg inne i 2 år, som et udyr ingen ville ta på. Jeg var ødelagt, såret og hadde en angst for verden. Livet spiste meg opp litt etter litt helt til jeg trodde at jeg skulle dø. Ingen burde føle den smerten jeg engang gjorde. Jeg var en levende død. Et tynt skjelett med store blåe ringer under øyene som så ut som slag. Men hun myknet det. Hun viste meg hvordan det var å gi noen en klem, og hun fortalte meg at det ikke skulle være rart å sitte ved sidna et annet menneske. Så tilslutt fikk hun meg til å smile. Små øyeblikk som gjorde at jeg lo. Noe som skremte livet ut av meg samtidig som jeg lo igjen, så litt til og enda litt til. Kaja er et av de menneskene som reddet livet mitt.


Kaja og jeg har vært igjennom helvette og tilbake. Vi har grått sammen, ledd sammen, dyttet hverandre og skreket. Vi har reist sammen, vi har løpt sammen og vi har opplevd ting sammen. Vi har støttet hverandre til den dagen i dag. Kaja er et av de menneskene jeg kunne prate om bloggen til. Hun var stolt av meg. Hun ville høre om alle tingene jeg fikk til, å var ikke sjalu. Hun slang ikke en ignorant kommentar til meg, som de fleste gjorde. Hun dro meg opp istedenfor ned, og hun unnet meg det hele. Kan dere tenke dere det? Kaja var glad på mine vegne. Å det for meg er ekte pure kjærliget. Det å være glad på noen andres vegne. Det er en egenskap få mennesker har.


MY BESTFRIEND
Jeg elsker deg Kaja. Jeg elsker deg så mye at det noenganger gjør vondt. For når du har vondt, har jeg vondt. Når du er lei deg er jeg lei meg og når du er glad, er jeg glad. Jeg vet i dag hvorfor skjebnene våre skulle krysses. For jeg skulle møte deg på veien, det var bare ment til å skje. Det lå i kortene at jeg skulle få min aller beste vennine i den verste tiden av livet mitt. Du ble venn med et vrak. Et sentimentalt vrak som ingen ville være med. Jeg skjønner ikke hvordan du orket meg. Jeg skjønner ikke hvordan du holdt ut med de depressive tankene og alt saltvannet som strømmet gjennom øyene mine. Jeg skulle gitt deg hele verden om jeg hadde hatt den. Det er en setning som sto meg veldig nært med noen jeg elsket engang i mitt liv, og nå gir jeg den til deg. Setningen som aldri skal glemmes, med to og to ord sammen. Jeg elsker deg Kaja.
Du og jeg, jeg og du, vi to, oss to, sammen, for alltid, evig og alltid.
-A9