Igår sluttet jeg tidlig på skolen, så jeg fortet meg hjem og la meg ned på sofaen. Jeg tenkte at jeg endelig skulle få sove litt, og hvor deilig det kom til å bli. Men så har vi det forvirra, tenkende og analyserende hodet mitt oppi alt. Jeg tok fleece teppet over meg og begynte å tenke på pusten min. Jeg begynte å tenke at for hver eneste gang jeg puster, dag inn og dag ut, så blir jeg eldre. At jeg engang kommer til å være gammel, og ikke engang huske akkurat denne kjølige høstkvelden. Akkurat denne dagen her kommer jeg aldri til å huske som 60 åring. Det er en fjern tanke som jeg ikke klarer å godta. Så jeg begynte å tenke på akkurat dette, hvordan vi griper livet og hvor lett det er å falle i feil bane. For jeg har det så bra om dagen, men det er kun fordi JEG vil ha det bra. For jeg vet det kommer flere nedturer i livet, den ene verre enn den andre, men det handler om å kontrollere smerten. Hvem vil vel sitte som en 60 åring og tenke «Hvorfor i huleste heite brukte jeg flere år av livet mitt på å være lei meg«. Det handler om å snu når man er på vei ned. Det handler om å ikke falle så dypt at det vonde er det eneste du ser på som trygt. Det handler om å godta at dette er livet, og at ting ikke alltid går som man vil. Samtidig må jeg le av meg selv, fordi jeg vet så utrolig godt at det kommer dager igjen som ikke er så lyse. De dagene som man bare vil ligge å se på fuglene utenfor vinduet og tenke på hvor frie de er, bekymringsløse. Men jeg tror det er sunt. Man skal ha litt av alt, sånn som med mat. Det er ikke for bra med for mye av noe her i verden, men litt av alt gjør oss hele. Derfor trenger vi å føle på de forskjellige tankene innimellom.
Topp: HER / Bukse: HER
Så midt oppi alle disse tankene sovnet jeg. Haha, det som var så rart er at jeg drømmer mye, forferdelig mye og jeg får aldri fred uansett hva. Men denne gangen var jeg så utrolig klar over at jeg drømte. Jeg var så forbanna klar over at alt jeg gjorde ikke var ekte, men jeg klarte ikke å våkne. Jeg drømte at jeg lå i sofaen, så meg rundt som om jeg aldri skulle ha sovnet. Jeg ropte på Mina, men ingen kom. Panikken vokste i magen som en snøball i en nedover bakke, som vokste seg større for hvert sekund. Jeg følte meg fanget i mitt eget hode, for jeg har vært klar over at jeg har drømt før, men ikke på denne måten. Så i det jeg våknet, tok jeg et utrolig stort drag med luft. Som Jeg gispet etter det, krevde det og trengte det. Haha, tro meg, jeg trodde jeg holdt på å dø. At noen skulle straffe meg for tankene mine om døden i det jeg sovnet. Herregud, livet er en vanskelig gåte å knekke. Men jeg har sluttet å høre på alt alle sier, for hvem er det som sier at det ikke finnes flere forklaringer på ting? Vi bruker over halvparten av livet vårt på søvn, søvn skulle vært sett på som noe helt annet enn det det gjør, tro meg. For hvis det er sånn at vi mennesker kun bruker 5% av hjernekapasiteten vår? Hva gjør vi da når vi drømmer? Hvis det er sant at man ikke kan løpe, og at alle mennesker du drømmer om har du en eller annen gang sett i løpet av livet ditt? Hva hvis det er det som er dejavu? Det du lærer på skolen er kanskje bevist av ditten og datten, men hva så? En banan heter kun banan fordi en eller annen raring kalte den frukten en banan. Å vi sier det samme fra vi er små, fordi vi blir lært opp til det. Vi blir lært opp til alt, og da mener jeg ALT. Fra hvordan gaffelen og kniven skal holdes, til hvordan vi skal snakke med andre mennesker. Vi betrygger oss om at ting bare er som de er, og det er nettopp derfor vi mennesker er så sabla dumme. Vi stoler på det vi blir fortalt. Vi er så altfor lite nysgjerrige på ting og tenker heller «Jaja, slappææ jeg chiller med livet, hvem bryr seg» (haha, det er det verste en gutt kan si til meg) For ta f.eks ordet krig, krig betyr for oss at mange mennesker sloss med hverandre. Men hva hvis det blir krig og ingen mennesker dukker opp? Har du noengang tenkt på det? Alt handler om handling, og valg. «Jeg tenker, derfor er jeg«, bruk den setningen for alt den er verdt. Som et blankt ark fra fødselen. For det er den setningen som skulle blitt plantet i hjernen fra dag en. Overtenkende som jeg er, fascinerer det hele meg. Det vil det alltid gjøre.
-A9