Okei, jeg ler av meg selv. Haha, la oss bare si at dette outfitet skal jeg ha 0 cred for. Som jeg fortalte dere i går var jeg å tittet på Zara, og på en av dukkene var hele dette outfitet (unntatt sko og veske) plassert pent og pyntelig.. Hva gjorde jeg? Jo, jeg kjøpte alt. Som en kar på tredve som synes det er like greit at noen bare kan gjøre det for de. Jeg tror kanskje dette har skjedd en to ganger før, at jeg har gått inn på Zara å falt pladask for et eller annet en dukke har på seg. Vel, slik ble det nå også. Don´t blame me. Så, i dag har jeg gått rundt i mitt 100% kopierte antrekk og vært på flere møter enn jeg kan telle på en hånd. Jeg er så dårlig på å oppdatere dere hva som skjer i hverdagen, men når jeg sitter inne på et møterom har jeg nok med å skravle hull i hodene på alle enn å dra opp mobilen, så jeg må bli bedre på det. Men! Det skjer så mye spennende om dagen at jeg skulle ønske dagen hadde et par timer ekstra så jeg kunne strukket ordentlig til. Æææ, det er så gøy å være tilbake på bloggen!!!


TODAY I`M WEARING:

Shirt: Filippa K
Jacket, sweater, purse & trousers: Zara
Shoes: Converse

Heii fine. Jeg tror jeg har ønsket regn de siste fire dagene da værmeldingen har sagt det skulle regne, men det løftet ble aldri holdt. Så når det først kom, skulle jeg kanskje ønske at det roet seg litt ned. Jeg våknet opp til en hel pakke med klær fra Zara som jeg pakket opp etter en PT time på Gym Ila. Etter søndagen ryddet jeg i hele klesskapet mitt, og tok vekk alle sommerklær for å så pakke de ned. Fant fort ut at da hadde jeg ikke stort av klær igjen, og bestilte en mellomstor pakke med litt basic. Blant annet denne jakken! Var egentlig ikke noe jeg så etter, men den ble med meg likevel. Husk at hvis du kjøper sko på Zara må du ta en størrelse mindre enn hva du vanligvis bruker, jeg brenner meg på det hver eneste gang og kjedelig å vente på et par nye. Jeg er så glad for at det er September dere. Det så mørkt ut for bloggen en stund. Så mørkt ut for meg også for den saks skyld haha. Men av en eller annen grunn kvikner jeg til når høsten kommer, det er rart med det. Men jeg vil så gjerne høre noen si «jeg har lest bloggen din hver dag siden..» igjen. Jeg glemmer at noen faktisk følger med, og det gir meg noe jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Jeg vil tilbake til bloggen som den var før. Til den generasjonen hvor jeg var en av få som faktisk blogget uten å tjene penger. Tenk det, så lenge har jeg elsket det jeg har holdt på med at jeg gjorde det for ingen andre enn meg selv. Og da må det bety noe.

Jakken min finner du: HER

Så fort høsten nærmet seg begynte jeg å bli fysen på de gode hverdagslige tingene, som lapskaus, fårikål, ertesuppe og annen varmmat som hører til. Som dere kanskje vet kuttet jeg ut svin, okse og kylling for flere år siden og spiser i dag vegetar, melkefritt (jeg spiser av og til ost) + viltkjøtt. Det er komplisert, men jeg kan ikke engang begynne hvor fantastisk fornøyd jeg er med det hele. Jeg er faktisk alt for dårlig til å vise dere alternativene jeg bruker på f eks pålegg (noe jeg synes var en lang og slitsom prosess). Man blir fort skremt, da utvalget og smakene her i Norge kan være helt forferdelig. Men noe, noe er så godt at du kan ikke engang smake forskjell. Så hvorfor ikke bytte det ut da? Jeg mener jo selv at jeg har et 100% fantastisk kosthold. Forresten, jeg har fulgt denne oppskriften til punkt og prikke, bortsett fra at jeg byttet ut vanlig melk med mandelmelk i deigen! Og så klart Berit Norstrand sitt smør istedenfor et med melk i.

Fall is here, and I crave the good old Norwegian food, such as stew, our national dish, pea soup and other hot meals. As you may know, I don´t eat pork, beef and chicken and haven´t done so in several years and today eat vegetarian, dairy-free (I sometimes eat cheese) + wild meat. It’s complicated, but I can’t even begin to say how happy I am. I’m actually too bad to show you the alternatives I use on, for example what to have on your bread, (which I think was a long and hard process). You are quickly frightened, as the selection and tastes here in Norway can be absolutely terrible. But something, something is so good that you can’t even taste the difference. So why not replace it then? I mean, I think I have a 100% fantastic diet. By the way, I have followed this recipe, except that I substituted regular milk with almond milk in the dough! And then clearly Berit Norstrand’s butter instead of one with milk in it.

Oppskriften finner dere: HER og min oppskrift på eplemos: HER

I dag var en sånn dag. En sånn dag hvor jeg dro ut alt det sorte jeg hadde i klesskapet og prøvde å sortere det på meg. Av og på, på og av igjen. Like frustrert. Like stille. Like søt og sint på samme tid. Håret opp, håret ned, og så opp igjen. En litt surere mine nå. En enda større håpløshet i ansiktet, som om noen drar det nedover og tristheten skylles over meg. Jeg går frem til den beige kommoden, nå med skoene på. Lurer på om jeg skal gi opp kampen, ta ut strikken av håret, la jakken sige langs kroppen min og ned på bakken. Legge fra meg den fullstappede store vesken, og kle av meg de sorte plaggene stykke for stykke. Jeg har hatt slike dager før. Dager hvor jeg tenker at det kanskje er like greit å bare sulte seg selv i stede for å gå hele 37 meter over til Coop butikken på Kiellands plass. Dørstokkmila, jeg tror faktisk det er et ord i ordboka. Hvis ikke burde noen plassere det der. Slik jeg ikke klarer å plassere meg selv på slike dager. Lar alle drømmer og håp bli igjen i rommet. Jeg pleier egentlig i sinne å løfte på en fot. Dytte den i bakken og gi fra meg et lite grymt, men ikke i dag. I dag er jeg lammet. Ser bare trist ut. Jeg har ikke på meg sminke. Faktisk ingenting. Håret er heller egentlig ikke så ille. Kunne hatt en litt finere bue på luggen, men det er trått og rotete slik jeg liker det. «jeg vil gjerne se litt rufsete ut» sier jeg hver gang noen løfter hånden sin og nærmer seg håret mitt for å gre det ut med de tørre fingrene sine. Det handler som regel ikke egentlig om utseende. Denne dagen kunne vært en god dag en annen dag. Det handler bare om hvordan jeg føler meg inni. Skulle ønske noen kunne banket det inn i hodene på alle de som ikke klarer å slutte å operere seg selv og håpefullt tror at dette blir siste gangen, mens den eldre kirurgen klør i fingrene. Dra til helvette med utseende, det er selvfølelsen. De gode og de dårlige dagene. Håret får i seg for mye balsam i ny og ne, og ligger flatt over pannen som en av de tenåringsguttene på ungdomsskolen som alltid så litt svette ut i luggen, tenker at det er grenser. Ser på meg selv og det askegråe håret. Tørrshampoo gjør susen, trenger ikke sy sting av den grunn. Jeg ser på meg selv grundigere i speilet, lener vekten min over kommoden og lurer på om flekken på speilbilde mitt kommer til å gå bort av seg selv, eller om jeg må hente en klut. Jeg har ikke tid til å hente en klut. Ikke at jeg skal rekke noe. Skal egentlig bare komme meg ut av døra. Det er heller ikke slik at jeg er redd for at folk skal se på meg, samtidig er det akkurat det jeg er redd for. Ikke for at de skal synes jeg ser trist og ekkel ut, men at de skal avsløre at jeg har en dårlig dag. Hvis øynene er veien til sjela kan jeg ikke se noen inn i øynene, noe som er umulig om man skal se ut som et relativt oppegående menneske på en solskinnsdag. Jeg har ingen diagnose jeg vet om, ikke at jeg vil vite det heller. Akkurat der vil jeg være ignorant og uvitende. Men jeg synes innimellom at det å komme seg ut av døren er en av de største oppgavene i livet. Andre dager kan jeg le av meg selv for å tenke slik. Jeg mobber meg selv på den måten. Den gode meg mot den dårlige meg. Håner hverandre. Jeg dytter fra meg, lar blikket slippe speilbildet. Jeg tar håret opp igjen, prøver å lage en tilfeldig dott i nakken. En gang, to ganger, for stor, for liten, og en gang til. Jeg begynner å bli svett, kjenner det renner fra armhulen og nedover sidene av kroppen min. Ser solen skinne når jeg egentlig ikke vil at den skal det. Det er lettere å gå i sort på en grå dag. Jeg tar av meg vesken. Prøver igjen. Ned med håret, opp med håret. Tar bilder av hver sin side, av hver kant. Sjekker om den lave dotten ser bra ut i alle vikler. Om den er for stor, eller for liten til hodet mitt. Skammer meg over det, men gjør det likevel. Så får jeg det til. Ser på meg selv igjen i speilet. Puster ut, sier meg fornøyd, men vurderer å skifte bukse. Lurer på om jeg kommer til å angre om jeg ikke gjør det. Bestemmer meg for å gjøre det. Better safe than sorry. Lurer på om andre gjør sånn. Så klipper jeg litt av buksebenene til den nye buksa og drar den på meg. Blir mer fornøyd denne gangen, synes de nye buksene er mer posete. Mer meg. Slenger vesken over skulderen igjen. Bestemmer meg for at dette skal jeg klare. Eller ikke. Prøver å ikke tenke på hvor mange timer jeg har brukt. Samme faen kan det være. Så går jeg ut, og blander meg selv stille inn i mengden.

så kom jeg hjem og fant disse på kamerarullen, som om det hele var glemt:

«that’s my phone number, and with all the numbers I gave you, I’m guessing zero is the number of times you’re gonna call it»

Noen ganger er kanskje de svakeste historiene de som utvikler seg til de største. Det er ihvertfall slik jeg tenkte etter jeg var ferdig å se denne filmen. Hadde nok ikke lagt merke til den hadde det ikke vært for coveret med Julia Roberts. Min absolutte number 1 skuespiller. Hun gir meg en eller annen rar følelse av nostalgi, for ting jeg ikke engang har opplevd. Som en evig liten høst, og hun er porten inn. Vanskelig å forklare. Kanskje noen føler det samme. Erin Brockovic er en sann historie om en kvinne på fattigdomsgrensa, skilt og tre barn. Hun klarer ikke skaffe seg jobb, og folkene rundt hun har lite troen. Likevel gir hun seg ikke, og med litt hjelp klarer hun på egenhånd å løse USAs største erstatningssak igjennom tidene.

«Sometimes the weakest stories are the ones that develop into the most meaningful one. At least that’s what I thought after I finished watching this movie. Hadn’t noticed it had it not been for the cover with Julia Roberts. My absolute number 1 actor. She gives me some weird sense of nostalgia for things I haven’t even experienced. Like an eternal autumn, and she’s the gate. Difficult to explain. Maybe someone feels the same way. Erin Brockovic is a true story of a woman and her poverty, divorced and with three children. She can’t get a job, and the people around her have little faith. Still, she doesn’t give up, and with a little help, she manages to solve the United States’ largest compensation case of all time on her own»

Det beste av alt? Den ligger faktisk på Netflix <3

you can find it on Netflix!

jeg vet ikke helt når jeg ble redd for mine egne ord. akkurat som om jeg kommer til å si noe jeg angrer på. at en hel boble skal sprekke og hemmeligheten om at jeg ikke liker å skrive store forbokstaver etter punktum blir sann. jeg har vært over 3 måneder borte fra bloggen, og tastaturet virker ukjent, hendene mine flyter ikke like godt lenger. alt jeg klarer å gjøre akkurat nå er å hvile øynene på hendene mine, før jeg ser ut av vinduet og repeterer det hele. har dere forresten lagt merke til den kalde luften? den luften med en liten skarphet i seg, likevel øm, varm og kald på samme tid. solen som sier at klokken er 5 på ettermiddagen, når den er egentlig bare er 12. følelsen av at skjerf, lav sol og fersk kaffe ikke er så langt unna. slike ting gjør meg lykkelig. det må ha vært det det var i dag, siden to av vennene mine på rad sa i telefonen at jeg hørtes glad ut. er vel alltid glad tenkte jeg. eller, det var det da. hvordan begynner jeg? eller rettere sagt hvordan fortsetter man? de tre siste månedene i mitt liv har vært.. ekte. dere må forstå at, jeg drømte aldri om å bli en blogger. jeg utdannet meg ikke som det.. det bare skjedde, og i løpet av et knips og 7 år senere har jeg gjort det samme. hver dag. psykisk og fysisk. puh, hva er så slitsomt? vel, å i det hele tatt være. stikke hodet frem og ut av døren, tåle både regnet og solen. jeg var jo aldri ment til dette, eller kanskje var jeg det. om hjertet mitt tåler det, vet jeg ikke. alle kampene jeg har kjempet, og alle ordene jeg har delt. alle jeg i bunn og grunn bare har prøvd å hjelpe, hjulpet.  jeg er sliten og uthvilt. glad og trist. forvirra og sikker. sterk og svak. og da er jeg vel egentlig så og si tilbake. jeg har ledd så mye at jeg har tisset på meg, og grått så mye at jeg har slått meg selv. trampet i bakken og skreket helvette med puten over hodet. jeg har ligget i sengen min og pint meg selv med flauser fra ungdomsårene og fortalt meg selv alle tingene jeg skammer meg over. jeg har reist rundt i verden alene, og har for første gang satt meg ned på en restaurant og spist en middag, kun med meg selv. da trodde jeg at jeg skulle bæsje på meg, men jeg klarte det også. jeg har fått nye venner. jeg har badet masse. jeg har sett på skyene. jeg har drukket store mengder med alkohol og følt meg litt stolt med en drink i hånden klokken 11 om morgningen. jeg har røyket masse sigaretter og trasket hjem i oslos gater klokken 06 på morgningen. jeg har grått i taxier, ledd på telefonen og skreket til ekser. jeg har sittet i vinduet og sunget. funnet ut at klangen i dusjen lurer meg, jeg tror ikke stemmen min er så fin. jeg har sett plantene mine dø, for å så våkne igjen. jeg har løpt. jeg har krabbet. jeg har klemt, og jeg har glemt.  jeg har endelig hatt en sommer. jeg har endelig fått lov å være 22 år gammel og skeie litt ut. jeg har fått lov til å ikke ha så mye ansvar, og jeg har fått lov til å endelig kunne si «dette har jeg hatt så godt av«. når jeg startet denne reisen var jeg helt sikker på at jeg var ferdig. ferdig med bloggen, ferdig med alt dette. helvettes jævla sosiale medier og alt drit den fører med seg. jeg tror det var akkurat det som også har fått meg til å bli. for hvem skal fortelle dere akkurat det. jeg har ikke lyst til at noen skal ta over den jobben for meg. for den jobben er kanskje den viktigste. jeg er stolt over å si at jeg har vært her med dere i hele 7 år. snart 8 år. det har vært en.. ah, tårer i øyekroken.. haha.. ah, dere. dere som har fortsatt å lese ordene mine selvom dere kanskje en gang skrev noe stygt og angret på det. og til dere som aldri angret. til dere som har følt på sjalusi, eller dere som har følt dere inspirert. til dere som har følt en trygghet, og til dere som har følt dere litt mindre alene. til dere som har turt å fortelle meg det, og til dere som aldri kunne tenkt å gjøre det. til alle som har lest boken min, og til alle som har kjøpt Knust porselen. til alle dere som fortsatt minner meg på Sweatshop, og til alle dere som forteller meg hvem jeg er. det er på tide å være ærlig igjen. på tide å være så ærlig at jeg blir litt svett når jeg trykker publiser, og vet at målstreken er langt unna. fortelle at jeg etter 3 år ikke har klart å gi slipp på Anders, og at jeg har et problem med dette i livet. av og på, av og på, av og på. som om jeg selvskader meg selv med smerten jeg selv påfører meg, og han. hvordan jeg skriker «gå vekk», og en uke senere sier «kom hit». jeg vet ikke om jeg tuller med han sitt sinn, eller mitt. eller begges. samvittigheten som gnager og tanken på dagen han sier stopp. ustabilt. rotløs. elskbar. såret. forlatt. knust. knuser. knuste. jeg har kanskje mistet noen av ordene mine på veien, men jeg kan fortsatt føle stemmen min.

jeg håper dere fortsatt vil følge med på denne humpete reisen, jeg tror det er på tide at jeg snakker igjen, som jeg engang gjorde.

er så heldig at jeg har fått samarbeide med Love beauty and planet igjen, og som dere vet er dette fortsatt produktene jeg bruker til håret mitt. Denne videoen ble filmet rett før jeg forsvant litt fra dere, og er på en måte en litt fin start også. De rosa produktene er fortsatt mine store favoritter, men blå er den jeg bruker nå og har brukt igjennom hele sommeren. Faktisk snart tom, så da tenkte jeg å prøve kanskje den gule eller den brune. Uansett, jeg kommer ikke til å slutte med disse, og har konvertert hele familien til å tenke det samme. Var hos en venninne på vors forleden å så shampooen stå i dusjhyllen, og når jeg kommenterte det sa hun med et smil at hun stolte på meg. Stolte på det jeg skrev og sa.

og det er slik det skal være.

Det bugner over av nye sommerklær i butikkene, og jeg tenkte å vise dere mine absolutt store favoritter fra Gina Tricot denne sommer sesongen. De har rett og slett fått inn så mye fint, fra nydelige blonder til litt røffere kose sett. Med komfortabelt materialet og duse farger har de kommet med en kolleksjon vi kan spare på i garderoben. Som dere vet har jeg alltid vært veldig glad i Gina, og har vært en stolt ambassadør for de i mange år nå. Ikke nok med det har jeg alltid handlet jeans hos Gina, always comfy og sitter perfekt! Har faktisk et par jeg har hatt siden jeg var 15 år!

// It is a lot of new summer clothes in the stores, and I wanted to show you my favorites from Gina Tricot this season. The news gives us everything from gorgeous lace to slightly rougher cuddle sets. With comfortable material and light colors, they have created a collection that we can save in our wardrobe. As you know, I have always been very fond of Gina, and have been a proud ambassador for many years now. Not only do I love the clothes, but I have always bought my jeans at Gina, always comfy and fits perfectly! Actually have a pair of jeans that I had since I was 15!

Jennie hoodie: HERE / Jennie shorts: HERE

skal virkelig flytte inn i dette antrekket på varme late sommerdager!

// I´m going to move into this outfit on warm summer days!

Lovie tank: HERE / Molly biker: HERE

Asta dress: HERE

Petra knitted dress: coming next week!

En av mine store favoritter er dette «silke» skjørtet! Har en god del kjoler og skjørt i dette stoffet, og det redder meg igjennom sommeren! Like fint med en hverdagslig topp som det er med en dressjakke på kveldstid!

// One of my great favorites is this «silk» skirt! I have a lot of dresses and skirts in this fabric and it saves me through the summer! You can pair it with an everyday top or a suit jacket in the evening!

Lydia skirt: HERE / Lolo top: HERE

Som dere kanskje vet, har jeg brukt Nutrilashes en god stund og er generelt glad i bryn/vippe serumer. Jeg har alltid likt naturlige fyldige vipper, også bryn, men det har ikke alltid vært slik at jeg har klart det. Jeg ødela vippene mine da jeg lot de forsvinne i tunge påsatte vipper, og fikk så klart høre av «alle» at vippene mine kom til å overleve (det skal jeg love de ikke gjorde) og stumpene som var igjen var sørgelige korte. Jeg lette den gang febrilsk etter en kur, og fant ingen. Jeg tok tiden til hjelp, og etterhvert klarte vippene å komme seg noe frem i lyset, men da serumer kom på markedet begynte de virkelig å ta form. Jeg bruker Nutrilashes morgen og kveld, og bruker de på vippekant over/under + på endene av brynene mine. Altså, det er Nutrilashes som har gitt brynene mine den lille busken i front. Jeg har sagt det før, og sier det igjen, Nutrilashes er ingen mirakelkur, men det virker. Du må dog være noe engasjert, og det hjelper ikke å si at du ikke så forskjell etter en uke.

// As you may know, I have been using Nutrilashes for quite some time and are generally fond of eyebrows / lashes serums. I have always liked natural lashes, also eyebrows, but I haven’t always been able to do that. I ruined my lashes as I let them disappear inside fake lashes, and «everyone» said that my lashes would survive (I promise they didn’t) and the stumps that were left were sadly short. I looked everywhere for a cure and found none. I took the time to help, and eventually the lashes managed to get somewhere longer, but when the serums came on the market, they really began to take shape. I use Nutrilashes morning and evening, and I apply it on the lash line over / under + on the ends of my brows. So, it is Nutrilashes who have given my brows the small bush in the front. I’ve said it before, and say it again, Nutrilashes is no miracle cure, but it works. However, you have to be somewhat engaged and it doesn’t help to say that you do not see a different after a week.

T I L B U D

I dag er det 50% på Nutrilashes, KUN idag via linken dere finner: HER !! <3 hadebra vippeextensions!