Ahh, hvis det er noe som heter blåmandag så er det i dag. Jeg har rett og slett hatt en dritt dag. Sto opp med 0 energi, kald og tung i kroppen. Tom for kaffe, tom for glede, tom for alt. Gått rundt meg selv å prøvd å være noenlunde produktiv. Jeg sitter på gjennomlesning på boken min.. Den skal som sagt slippes på engelsk veldig snart, og som dere vet har jeg jo ikke lest den på norsk enda. Jeg har skrevet den, det er ikke det. Men jeg leste den aldri i bokform. Klarte ikke. Kanskje derfor det er en ekstra tung dag. Jeg har en stor distanse til det hele. Jeg ville på en måte aldri lukke opp kapittelet etter jeg skrev ferdig, og nå må jeg det. Lese igjennom. Se at alt er greit. Lese om mitt eget liv som en amerikansk figur i en bok, helt jævelig. Dere aner ikke hvor lenge jeg har kviet meg til det her, og nå må jeg komme meg igjennom.

Jakke: Vintage / Bukse & t-skjorte: Zara

Det er mye i sminkepungen min som har vært der i årevis, og denne er kanskje sammen med en foundation jeg har, vært der siden starten. Denne lineren fra Chanel i fargen «amber» er en eyeliner med lillatoner. Som fremhever både mørke og lyse øyne. Jeg vet virkelig ikke hvordan min «sminke» hverdag hadde vært uten denne? Jeg legger den over og under øyet før jeg smudger den helt ut. Den er lett å jobbe med, og sitter lenge.. Hørte for en stund tilbake at denne har begynt å gå ut av produksjon, men de hadde MANGE på gardemoen flyplass. Tror jeg kjøpte halvparten, men fortsatt mange igjen, så løp og kjøp!

Åherregud, turen er snart over. Det har skjedd mye de siste dagene, og planene om å dra til Lofoten endret seg da noe skjedde i familien til Kaja, og jeg valgte å snu i Bodø. Jeg kom meg ned til Trondheim på rundt 12 timer, og videre dagen etter.. Jeg hadde mildt sagt kramper i kneet når jeg var fremme, og veldig sliten.. Det føltes likevel riktig å snu, og turen min endte på hytten til Kaja på fjellet. Det var godt å lande litt, og faktisk snakke med noen. Jeg har vært alene så lenge at jeg kjente litt på angsten på siste stoppested.. Det føltes litt ut som et nederlag, men samtidig stolt. Jeg trenger ikke dra strikken lenger, jeg har allerede bevist for meg selv at dette fikk jeg til. Mer enn jeg hadde trodd.

Såå.. her er jeg. Kjenner jeg surrer litt med ordene og ikke helt hva jeg skal si annet enn at jeg er… her. Nå er jeg her, tilbake rundt mennesker jeg er glad i. Litt redd for å lande også, redd for å komme hjem å kjenne på stillheten i leiligheten, men liv utenfor. Adrenalinet som plutselig lander. Som om jeg har stått på en scene og prestert for meg selv i flere uker, og nå er forestillingen over. Vanskelig å forklare.

Godt å være her. Med den jeg er så glad i, Kaja.

Nå begynner jeg virkelig å komme meg langt opp i nord. Manshausen er et sted jeg lenge har hatt lyst å dra til, og trodde egentlig aldri at jeg kom til å gjøre det helt alene. Jeg kjørte tidlig fra Mo i rana og ankom rundt fire tiden. Jeg pakket ut, og lagde meg en kopp med nudler. Så la jeg meg på gulvet og sovnet. Det var så.. fint. Så rolig, og stille. Bare vannet som skvulpet utenfor. Dette stedet er unikt, og ulikt noe annet jeg har sett før. Det er rett og slett en øy med like hytter rundt om, og et lite felleshus med restaurant. Sengene er fylt med dun, og kaffen står allerede klar på benken. Dette var første gang på turen at jeg faktisk satte meg ned å leste en bok, i total stillhet. Jeg har det så fint om dagen, bare meg og meg.

jeg er ikke noe glad i deg, og jeg vet ikke hvor lenge jeg har levd med deg heller. Jeg vet ikke helt hvordan jeg fant ut at du eksisterte, men det gjorde kanskje livet en smule lettere. Å endelig få et svar. At styggen på ryggen kan reduseres, og at jeg kanskje ikke er gal likevel. Jeg vet ikke om jeg har fortalt dere det før, eller.. Jeg har jo ikke det. Det er ganske nylig. Oppdagelsen hvertfall. PMS. Et ord jeg har hørt bli slengt rundt om kvinner som egentlig bare er sure. Mest av menn. Jeg har tenkt på ordet PMS som noe jeg ikke kan kjenne meg igjen i, helt til jeg en dag googlet det. Det var visst ikke bare om sinna kvinner, men om tårer, og frustrasjon. Som en manisk depresjon med alle dens farger. Et lite spekter med raseri, tårer, hysteri, vonde tanker og en angstklump i halsen. Jeg har alltid vært godt kjent med kroppen min, og vet at uken før mensen er helt grusom. At den kan gå utover alle rundt meg, og spesielt i et forhold. Jeg blir melankolsk, nede og angsten er som en stor byll mellom brystet som ikke vil rikke seg. Jeg kan begynne å fortelle meg om alle de dumme tingene jeg føler jeg har gjort i livet mitt, og kjenner litt på det at jeg har mye lyst til å gråte – men at jeg ikke får det til. Jeg dro til legen min. Fastlegen. Fortalte at jeg hadde lest om PMS, at det er vanskelig. At jeg ikke forstår hvordan jeg skal leve sånn store deler av livet mitt. Å ha det sånn. Han fortalte meg om lykkepiller. Antidepressiva. Jeg satte meg på bakbena med engang. Jeg klarte å komme meg igjennom de tøffeste årene i livet mitt uten. Ikke faen om jeg skal ha noe lykkepille. Han fortsatte å prate. Søkte seg opp på pcen og leste om en forskning om plasebo. Han fortalte at antidepressiva ofte kan fungere slik. Som en plasebo, og at effekten ofte er liten. Men på PMS? På PMS fortalte de om en virkning. En virkning som slår inn konstant, og vil holde det slik gjennom perioden. Jeg lyttet litt mer.

Jeg gikk ut med en resept, og trodde aldri at jeg skulle dra å plukke den opp. Jeg tror jeg ble solgt da han fortalte at dette trengte jeg ikke gå på hele tiden, bare den ene uka før mensen. Kun det. Som en ekstra vitamin ved siden av vannglasset, og så kunne jeg slutte igjen i det jeg fikk mensen. Da ville det være over. Fordi, jeg har aldri hatt et problem når jeg først har mensen, det er vel heller en lettelse å se at noe rødt har kommet ut av meg, og at jeg forstår at «åja. det er derfor jeg har vært så rar». Det er den uken nå, og i går tok jeg den første pillen med et stort glass vann, alltid med litt dårlig samvittighet. Jeg liker ikke å putte ting i kroppen som ikke skal være der. Men det skal jo ikke den følelsen heller.

Fine Trondheim! Tenk at jeg har kommet meg helt hit, og til et sted jeg aldri har vært før! Trondheim for meg har bare føltes så.. langt? Og jeg har heller aldri hatt noe venner som bor der, så det har på en måte aldri falt naturlig å reise dit. Nå derimot, har en av mine gode venner Jesper kommet seg til Nord, og da var det også naturlig å ta en tur innom på veien! Trondheim er en by med mye historie, slike ting jeg fascinerer meg over. Hehe, jeg tror ikke det tok lange tiden før jeg googlet litt om historien og fant ut at de første bosetningene var langt før kristus, og da kjenner jeg at jeg blir noe stressa. Dette er veldig veldig merkelig å si, men jeg er veldig sensitiv på sånt. Litt som Danmark, jeg klarer ikke være der lenge av gangen fordi jeg rett og slett føler en så tung energi at jeg blir sliten. Trondheim er en by jeg rett og slett bare føler at det har skjedd mye tungt i, samme som Danmark. Mens Bergen, som kanskje er enda eldre føler jeg bare godt. Føler dette var veldig rart å skrive, men det er sånn det er for meg likevel. Haha, når det er sagt!! For en vakker by, med så mange gode mennesker. Nydelig mat og fine bygninger. Det var så mange av dere som kom bort til meg, og sa så mye fint, og da blir jeg rørt. Selvom jeg aldri helt vet hva jeg skal si, så er det så fint. Og jeg er så takknemlig for det.

denne teksten traff meg så veldig, selvom jeg ikke har opplevd noe lignende selv. men det var så vakkert, og så fint, og så rått. Dropsfabrikken er et lite galleri i Trondheim hvor Jesper jobber, og jeg anbefaler varmt å ta turen innom!

«they can have us both. I have their past, you can have their future»

Er det i det hele tatt mulig å være like pen som Julia Roberts? Så pure, vakker.. naturlig. ekte. Men alle hennes flaws gjør hun så vakker. Det er viktig med arr. De gjør deg vakrere. Husker jeg tenkte det med eksen min, arrene på siden. Han hatet at jeg tok på de. Hatet at jeg elsket de. Ville aldri hatt det annerledes. Han er akkurat slik han skal være. Stepmom, eller side ved side som den heter på norsk Netflix er en film om to mødre. En mor, og en stemor som kjemper om det å bli elsket. Så skjer det noe, som snur alt på hodet. Og det er.. en nydelig film. Jeg gleder meg til du får se den.

tenk at reisen så langt har tatt meg helt til Trondheim! Jeg kom hit etter rundt 4-5 timer fra Åndalsnes i går, og møtte min veldig veldig gode venn Jesper jeg møtte for et par år tilbake. Ser det går noen rykter her og der om at vi dater, men dessverre! Haha, vi er kun gode venner og alltid kun vært venner. Vi tuller hele tiden med at vi gjør det dårlig på hver vår front når vi henger, da det helt sikkert ser ut som vi er et par. Merkelig hvordan man tenker slik, man bare antar folk er kjærester. Uansett, i går var vi bare hjemme, kjøpte en flaske vin og så på Side om side. Elsker den serien! Er ikke så mye jeg synes er så fryktelig morsomt på norsk tv, men akkurat av dette programmet ler jeg godt. På morningen i dag hadde jeg ikke på vekkeklokke, og jeg kan ikke huske sist jeg ikke gjorde det? Sov helt til klokken 10, og kan heller ikke huske å ha sovet så lenge på en stund. Selvom det kanskje høres veldig tidlig ut for mange. Ikke for meg.. hehe. Ah, nydelige Trondheim! Vi skal ut å sjekke ut byen nuu.

genser: vintage / bukser: stella mccartney / sko: acne

herregud, hvor skal jeg starte? Turen gikk videre fra Bergen hele 8 timer gjennom Geiranger, to ferjer og alt for mye veimat senere kom jeg til vakre Åndalsnes. Det er lenge siden noe har tatt litt pusten fra meg, men jeg tror både øyner og hjerne jobbet hard for å innse at det jeg så var ekte. Noen ting er så vakre at det hele blir ganske surrealistisk. Nesten så jeg må jobbe med meg selv slik at jeg aldri glemmer det hele. Jeg vil ikke glemme. Det skal også sies at jeg har aldri i hele mitt liv møtt så hyggelige mennesker på et overnattingssted, og det er heller ikke påtatt, de bare sånn. Når jeg kom møtte kokken meg ganske raskt også, hun spurte flere spørsmål i henhold til at jeg er vegetar, men viltkjøtt og hei! ikke noe melk. Fantastisk. Rommene er skandinaviske, rene og koselige. Sengene helt fantastisk, og dynene så lange at jeg kan strekke meg helt ut.

mine to nye venner fra Nederland! På Aak hotel har de det slik at alle spiser sammen, noe jeg egentlig nesten nesten gruet meg litt til. Helt til en i resepsjonen sa «litt kleint i starten, også blir det veldig hyggelig» og det roet meg ned av en eller annen grunn. Kanskje fordi det var så ekte sagt, at det var en naturlig tanke fra min side og at det er helt normalt. Så, frokosten? Hjemmelaget brød og syltetøy, lokale epler, ruccola og nylaget smoothie.

når jeg sto opp i dag var jeg like sjuk, men bestemte meg for at jeg måtte komme meg ut på fjellet. Noe så vakkert.. Jeg koste meg sånn. Jeg vil ha alle inntrykkene tilbake med en gang, ber om at de aldri forlater meg. Jeg var så usikker i bilen på om jeg skulle tørre å gå en tur alene eller ikke. Om jeg klarte å finne veien hjem.. Hva gjør jeg om jeg ikke har dekning og finner noen meg om jeg får motorstopp? (jeg krisemaksimerer så veldig). men jeg klarte det. Jeg trampet meg opp fjellet og så noe av det vakreste, mest norske og majestetiske jeg har sett. Jeg var så stolt av meg selv på toppen at jeg sto å smilte, og bare tittet. Det var så stille. Det var endelig helt helt stille.

på vei hjem fikk jeg opp et minne, det kom helt brått. Men jeg måtte stoppe for å tenke ordentlig over det, og la all alt komme tilbake til meg. Jeg husker at jeg så så mye på «lillefot» når jeg var liten. Du vet.. dinosaurene, og hver gang vi kjørte hjem fra et sted, meg og min lille familie tittet jeg ut av vinduet og tenkte «en dag skal jeg gå over fjellet, og se en helt ny verden». Jeg trodde at det var et annet land på andre siden. Akkurat som når vi trodde at vi kunne grave oss til Kina i sandkassa i barnehagen. Men det var jo sant. Det var det jeg kom frem til. På toppen, det var jo noe bak fjellet. Noe helt sinnsykt vakkert. Noe helt urørt. Daler og fjell som krysset hverandre, og alt dette så jeg jo ikke før jeg kom meg på toppen. Det jeg var så usikker på å gjøre. Jeg visste jo ikke om det var noe å se på en gang, eller om jeg bare kom høyere opp på alt jeg allerede så.

skal du noen gang gjennom denne byen, så lov meg å sjekk ut Aak hotel! det er ikke spons mi amigos, jeg fant det faktisk helt selv.  sjekk de ut: HER

annonse – I samarbeid med Gina Tricot

Jeg kan ikke beskrive følelsen av glede nå som høsten er her, og butikkene har begynt å få inn så mye fint. Gina Tricot har jeg i over lang tid samarbeidet veldig mye med, og er spesielt glad i deres høstkolleksjoner. De er flinke med kåper, dresser, strikk og jeans. Og som alltid har jeg plukket ut mine absolutte favoritter til garderoben min denne høsten, og gleder meg sånn til å få tatt i bruk alt. Spesielt jakkene! Det er mange som spør meg om hvordan man kan ha en så liten garderobe som meg, men samtidig klare å få til så mange antrekk.. Vel, den hemmelige regelen er så kjedelig som den høres ut som, og det er basic. Har du dette grunnlaget kan du så og si ha en hel garderobe på under 10 plagg! Tenkte å lage en video på det snart <3

Hvit genser: HER / Jeans: HER

Grå cardigan: HER

Nå på høsten har også Gina Tricot sine /premium kolleksjoner som blant annet inneholder sterkere materialer som ull! Rett og slett veldig mye fint, både materialet, styles og unike plagg til fine priser! Gleder meg til det blir enda litt mer crispy ute og man kan pakke seg inn med hansker, skjerf og fine ullkåper. Alt er bedre på høsten. Jeg er bedre på høsten. Altså, jeg lever for disse tre månedene hele året, og vet ikke hvor jeg skal begynne engang.

Hvit skjorte: HER / Beige bukser: HER / Skinnjakke: HER

Brun dress overdel: HER / Underdel: HER

Jakke: HER

Kåpe: (kommer snart)